- Én skrue og én støttespiller av gangen

Siden oktober i fjor har jeg vært i konstant bevegelse. Ikke nødvendigvis fordi jeg ville, men fordi jeg måtte.

Livet kom med et kraftig vindkast som jeg ikke var forberedt på, og plutselig sto jeg der med begge beina i noe jeg ikke hadde sett komme.

Hva gjør man da?

Noen graver seg ned.

Andre begynner å løpe.

Jeg begynte å male vegger, rydde, måke snø, snekre, rake, skrive, grave og fotografere. Og jeg har egentlig ikke stoppet opp et sekund siden.

Det finnes visst to typer mennesker: de som tar middagshvil og bruker tiden på TV-titting, og de som bygger altan i ferien.

Jeg har innsett at jeg er av den siste sorten, og jeg har knapt sittet sammenhengende i ro mer enn en time på en sofa siden løvet falt i fjor.

I stedet har jeg freset snø, malt vegger, ryddet hage, sortert, ryddet, tegnet, snekret og jobbet meg halvt i hjel - både som journalist og frontsjef i Saltenposten og i oppstarten av mitt eget firma som fotograf (som jeg forresten har drømt om i årevis). 

Nå gjør jeg faktisk det. 

Og jeg hadde mitt første bryllupsoppdrag nylig! (Her kan jeg melde om at ingen brud brøt sammen, og bildene ble knallfine - det må da vel være en suksess?).

Men alt dette har kostet.

Å aldri la kroppen slappe av, gjør som oftest det.

En god del av nattesøvnen uteblir, og det å være i konstant bevegelse har tatt 12 kilo av kroppen.

Samtidig har denne Duracell-kanin-tilværelsen også gitt meg noe tilbake: Nemlig følelsen av å klare meg selv.

Av å stå støtt. Og å skape noe for fremtiden.

Jeg vet at det ikke er bærekraftig i lengden å leve som en fulladet Duracell-kanin, men jeg trengte det.

Jeg fant terapi i å bruke hendene, hodet, og bruke dagene på noe fornuftig.

Produsere noe. 

Lære noe nytt. 

Finne tilbake til en slags rytme jeg kunne eie helt selv.

Og nei, mye av det jeg har gjort siden i fjor høst hadde jeg aldri gjort før. Men som Pippi så fint sa det: “Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.”

Jeg tror det handler mye om innstilling. Du kan ikke styre hva livet kaster mot deg, men du kan velge hvordan du svarer.

Det er en kunst, og noen dager er det bare så vidt du klarer det. Andre dager nærmest flyter det. Og midt i alt kaoset finnes det små, stille øyeblikk av mestring, som når du skjønner at du faktisk kan bruke motorsag, eller at du har lagd noe med egne hender som varer.

Nå skal det sies at jeg ikke hadde klart dette helt alene.

Det er folk som har holdt meg oppe uten at de kanskje vet det. Gode kollegaer som har vært der, og som jeg kunne lene meg på. Familie som har stilt opp mer enn jeg kunne forvente - og ei ny venninne som møter livet med en innstilling og livsglede som smitter.

Og så er det Espen, min fantastiske kollega - som er inne i sin siste uke før han tar ferie og som står på som en superhelt - selv om han har mer enn nok å bære på akkurat nå.

Det finnes så mange sterke mennesker rundt oss. Jeg kunne dratt frem så mange eksempler på nettopp dette - og disse menneskene inspirerer langt mer enn de faktisk aner.

Grunnen til at jeg nå bruker disse spaltene på å skrive dette er fordi at i forrige uke sa kroppen min plutselig stopp. Og helt ærlig: Det var kanskje på tide.

Jeg tok noen dager med ro, hundekos og minimal bruk av verktøy. Det gjorde faktisk godt!

Og akkurat nå ser jeg fram til ferie om en drøy ukes tid, og den skal selvfølgelig brukes til å bygge altan. For avslapping er faktisk oppskrytt, og skrumaskin og tommestokk er undervurdert terapi. 

Jeg har aldri bygd altan før, så det får jeg sikkert til. 

Og jeg har dessuten fått med meg en pålitelig altanpartner på laget, en som både kan svinge hammeren og få meg til å le når vateret viser skjevt. 

Det hjelper.

Og om ikke alt går etter planen, så bygger vi den bare på nytt. Med Coca-Cola i den ene hånda, Pippi-mentalitet i den andre - og folk rundt meg som får meg til å tro at det meste går bra til slutt.

For det gjør nemlig det. 

Stort sett alltid. 

Én skrue og én støttespiller av gangen.