En konge ved folkets bord

Kong Harald var konge i mer enn 35 år. Han var statsoverhode, øverstkommanderende og Norges fremste representant. Men når historien om Harald V skal skrives, er det kanskje noe langt enklere mange av oss først og fremst vil huske:

Han var en konge som satte seg ned sammen med folk. Ved bordet til statsministere og presidenter, naturligvis. Men også ved bordet til fiskeren, bonden, industriarbeideren, frivilligheten og menneskene i de små lokalsamfunnene langt fra hovedstaden.

Kong Harald var en mann av folket.

Det kan høres ut som en klisjé. I hans tilfelle rommer det likevel noe vesentlig ved måten han utførte kongegjerningen på. Han hadde en sjelden evne til å få det høytidelige til å virke mindre høytidelig, uten at verdigheten forsvant.

Han kunne komme med kongebil, livvakter og et stort apparat rundt seg. Likevel var det ofte møtet mellom mennesker man satt igjen med etterpå. Kong Harald besøkte store byer og de viktigste institusjonene i landet. Men han kom også til våre små steder. Til Rognan, til Botn og Beiarn, til Fauske og ikke minst, til Sørfold.

Til lokalsamfunn hvor et kongelig besøk ble en begivenhet som folk husket resten av livet.

Jeg vil for alltid minnes en konge som satte seg ned sammen med Hans fra Bonådalen, ved et pyntet bord i et inngangsparti i en skole. Med kaffe og den obligatoriske bløtkaka med jordbær. 

Den ene verdensvant og royal, den andre en som stort sett tilbragte sitt liv i en dal under Høgfjell.

Kontrasten kunne ikke vært større, men fellesskapet fant de likevel. Det var Kong Haralds største egenskap.

Norge kommer til å savne vår folkekonge i lang, lang tid.

Det var kong Haralds store styrke. Han var Norges konge, men han klarte samtidig å være folkets konge.