Elgfeber - til minne om Reidar <3 

Kjære leser,

Det er snart ett år siden Reidar skulle sove middagskvil en vanlig tirsdagsettermiddag og aldri våknet igjen. Det har vært et år med mange svingninger og nyanser. 

Det har vært tøft og det har vært vanskelig, samtidig som det har vært fint å kunne se tilbake på gode minner vi skapte sammen. Det var ikke alltid vi hadde råd til å dra på reiser og turer. Samtidig når jeg sitter her i dag, er jeg ufattelig glad for at vi gjorde det. Det gir meg og familien gode minner å ha når det røyner på. 

Jeg har valgt å dedikere denne ukens spalte til minne om Reidar som jaktmann. Han var lidenskapelig opptatt av jakt og fiske og det var han selv som foreslo at jeg skulle skrive et innlegg om han når han fikk elgfeber. Vi flira så mye da vi snakka om hva jeg skulle skrive. Denne har vært publisert et par ganger før, men den går aldri ut på dato.

Til minne om Reidar<3

Elgfeber

La oss skru tiden tilbake til siste del av august. Sommerferien er definitivt over og vi har så smått kommet oss i normalt gjenge etter ferielate dager. Vi ser fram til en flott høst, med turer i skog og fjell og noen lurer på hvordan bærhøsten blir.

Husets mann er for det meste en sindig og tålmodig person som stort sett tar dagene som de kommer. 

Han er en fantastisk far og en raus og positiv kjæreste.

Helt til nå.

Fra siste uka i august må vi andre i familien bare innfinne oss med at vår kjære pappa og mann er fortapt. Fortapt i en lidenskap som forsterkes for hver uke som går fram mot 25 september: starten på Den Store Elgjakta.

Omtrent slik har familielivet vært preget av å ha en mann med stigende jaktfeber i huset siden slutten av august:Tildeling av kvote diskuteres med pasjon.

 Elgvallet har fått fire dyr på kvota og det snakkes varmt og lenge om kviger og kuer. Elgjegerens evige dilemma. Er det ei kvige eller er det ei ku som er på skuddhold? Altså hvem kan skytes og hvem kan ikke skytes? 

Samtidig må vi ikke glemme oksen som de VET går der og nærmest lengter etter å bli plaffet ned.Første uka i september:

Det skytes inn og opp. 

Våpenet sprer skuddene mer enn ønskelig. Det spekuleres lenge og grundig omkring årsakene. Løpet blir for varmt. Kan det være lyddemperen? For stor hastighet på avfyring av skudd? For kort løp? For langt løp? 

Familien må støtte opp i diskusjonen om spredning, lyddemper og kikkertsikter med oppmuntring og positive ord.

Slutten av første uka i september: Årsaken til spredning er funnet! Våpenet er beddet(?) for trangt! Husets mann er i ekstase. Han hadde sett for seg utlegg i tyvetusenkronersklassen til nytt våpen. Det slipper han. Våpenet leveres til bedding. 

Familien er veldig lettet og ingen tør stille spørsmålet om hva bedding er, i frykt for en totimers forelesning om emnet.

Begynnelsen av andre uka i september: Stuebordet fylles med blader og hefter om stikking og partering av storfe. Rikt illustrert med nærgående bilder i A4 format. Vomming av elg er ukens tema.

Familien må delta i betraktninger omkring parteringsteknikk og flåing. Husets niåring har lært seg hvordan skinnet rives av elgkroppen best mulig og hun kan redegjøre for ulike teknikker for utbløding av kadaver. 

Knivsett diskuteres. Lange kniver kontra korte kniver. Stikkekniv eller parteringskniv. Begge deler? Transport fra skuddplassen til hytte må detaljstyres. Logistikkdiskusjon. Gransking av kart. 

Det uttrykkes stor misnøye og harme omkring regler for veiing av elgkadaver. Det innebærer at jaktlaget må NED av fjellet etter 4 dager(eller nå sånt) for å veie skrotten. Det betraktes som et forsøk på sabotasje fra myndighetens side.

Siste del av andre uka i september: Krisestemning i heimen! Fra før bestilte jaktradio er ikke ankommet Fauske! 

Kriseløsninger vurderes og alternative planer må legges. 

Inngående runder over middagen omkring inngangsskudd, bogsår, hjerteskudd og utbløding. For ikke å glemme skytevinkler. 

Husets mann framstår som mer eller mindre usammenhengende og lite fokusert på daglige gjøremål. Det telefoneres heftig med like jaktgal bror omkring innkjøp, utstyr, dagsplaner og låning av jaktradio. Ammunisjonen fingranskes.

Første del av tredje uka i september: D-dagen er innen rekkevidde og stemningen stiger mot euforiske høyder. Detaljer må finjusteres. Stadig nye innkjøp demonstreres for husets barn, hvorav det nå kun er husets niåring som klarer å mobilisere et snev av interesse. 

Jaktlue med morsomt oransje stoff øverst! Fiffig gjemt under et avtrekkbart kamuflasjelag. På – og avtrekk av lagene demonstreres.

Siste del av tredje uka i september:

Det oppnås ikke kontakt med mannen. Han har kommet inn i en tilstand av total jaktfeber. 

Han ramler ut i lange foredrag om kviger og kuer og kalver og okser og partering, deling og stikking. Det ropes spontant ut: PANG-PANG ELGEN! mens han triumferende stirrer på den øvrige familien som i beflippelsen har inntatt panikkstilling under middagsbordet. 

Knivsett vises fram for en overmåte tålmodig niåring. 

Rett før avreise til jaktvallet: Blikket er sløret og kroppen rister i feberskjelvinger. Han snakker usammenhengende om skytestilling og antall pigger på oksen han garantert skal skyte på første jaktdags morgen. 

Det kjøpes inn mat i uhorvelige mengder. Øl og brennevin samt sinksalve(!) er nennsomt pakket ned. Salven er angivelig ment til såre rumper etter gnissing inni jaktdressen(til 8000 kr) etter milevis med gåing. 

Den øvrige familie klarer ikke helt å fri seg fra synet av jaktkompiser som må smøres inn på strategiske steder, rundt bålet på kvelden…Høylytt latter og utilslørt vitsing affiseres ikke. 

Feberriene jager gjennom en jaktsyk manns kropp mens han uten mål og mening pakker de siste tingene. 

Jaktradioen, som heldigvis ankom Fauske i tide, er ladet og innstudert ned til siste antennegjenge.

Han er klar.

Den øvrige familie ønsker ham inderlig god tur til der elgen bor. 

Vi er møkke lei alt som har med elgjakta å gjøre før den er i gang. Vi gleder oss til til hele dager med måltider der samtalen kan dreie seg om vanlige ting: hva barna har gjort på skolen og hva som skal skje til helgen. Så gleder vi oss til pappa og mann kommer hjem, forhåpentligvis feberfri.

Skitt jakt!