- Du er ikke alene

Jeg er skeiv.

Så fort man ser de tre ordene sammen, får folk svært forskjellige følelser og tanker.

Noen kjenner at dette også kan handle om dem.

Noen kjenner varme og omsorg for andre.

Andre kjenner behovet for å kommentere. Og det de skriver føles riktig for dem. Det er viktig og riktig. Man skal gi uttrykk for hva man mener. Men mange kjenner ikke helt etter hva deres tekst kan bety for andre. Eller hva det ville betydd for dem selv dersom det var omvendt. Det de skriver kan det hende mottas av noen de kjenner. Barnebarnet. Kompisen. Eller kjensfolk som hver kveld ønsker å dø. Eller døde.

I alle fall. Jeg er skeiv og det har jeg vært fornøyd med ganske lenge.

Jeg vokste opp på Grønås. Blei født i 1977 og siden har det gått nedover.

Neida.

Det har gått bra med meg. Jeg er 49 år. Har vært sammen med ektemannen min i 21 år. Jobber som lektor på en videregående skole. Jeg er komponist. Jeg har et verk om homofili som er med i et læreverk på videregående skole. Så selv om jeg gjemte meg langt inne i en krok oppe i Grønås, ble det folk av meg og.

Men jeg måtte flytte til Oslo for at det skulle kunne skje i 1996.

Jeg stod frem i Saltenposten i 1999. Det var et styr, men det hjalp meg. Løsningen er ikke alltid å stå frem med fanfare og konfetti. Noen ganger hjelper det bare å snakke litt. Det trenger ikke handle om å være skeiv eller å lure på om man er det. Det kan være å sette ord på hvordan dagen har vært - sånn egentlig. Bruke egne ord på ting. Særlig menn trenger det, fordi vi menn - skeive, ikke skeive, eller kanskje skeive - trenger vårt eget språk. Som kanskje ikke er oppfunnet ennå. Men som vi sammen kan lage - uansett om menn eller kvinner er målet. Eller begge deler. Det kan handle om mye – ikke bare seksualitet. Det har med ikke å råtne i en krok. I Grønås. På Finneid. I Oslo, Moskva eller New York. For det er mye råte der ute. Av mange slag. I flotte hus som bare trengte litt beskyttelse.

Ikke alt gikk som planlagt, men jeg ble en annen enn guttungen uten kontakt med egne følelser. Alt var fortrengt. Kjærligheten min var som en svart, liten steinhard klump midt i brystet. Jeg var et lik med langsomt bankende hjerte. Og jeg var en glad gutt for andre. Jeg hadde venner og alt var bra. Du kan se bilder av meg le, men ingen kunne i sin villeste fantasi forstå at «æ har det bærre bra» betød «hjelp meg». Å si til bestekompisen «Å fy faen, ho der va deilig» betød «Æ e forelska i dæ».

Ikke mistenk ham. Ikke konfronter henne. Løgnen blir større av det.

Gi rom. Snakk fint om skeive. De trenger bare å være elsket uansett. At noen forteller dem det. Ikke ta for gitt at andre forstår at du er glad i dem. Si det. Det kan være kleint, men heller det enn at noen skal råtne.

Dersom noen hater deg, kan du begynne å hate deg selv. Kanskje det er målet for noen, i så fall kjenn etter på dette: Forestill deg at du våkner hver dag og hater den du er, det du tenker og alt du føler. Dine nærmeste aner ikke hvem du er. Dine nærmeste elsker et menneske som de tror er deg, men du er en annen. Den du er, ville de hatet – det har de sagt om andre som deg. Den de hater, hater du aller mest selv.

Så vær forsiktig. Diskuter gjerne flagget, men ikke om mennesker har rett til å være den de er. Å si at noen ikke har den retten, kan få dem til å tro at du ikke vil at de skal leve. Så alvorlig er det.

Det er helt greit. Du har lov til å være skeiv. Du er ikke alene.

Det er helt greit. Du har lov til å synes det er rart. Du er ikke alene.

Hele gjengen er vi fulle av feil, faenskap, kjærlighet og smerte.

Men å dele oss inn i riktig og galt vil vi ikke.

Jeg bodde på Fauske. Det var tøft.

Du bor på Fauske. Er det tøft?

Jeg skal love deg:

om du er 16 eller 70,

Og er skeiv, usikker – eller alene med noe:

Så skal jeg vifte ekstra med flagget for deg.

For du har en kjærlighet i deg som skal feires.