Dette er et komplett uforståelig vedtak

At Sørfold kommune nekter en niese å være støttekontakt for sin onkel, sier noe urovekkende om hvordan regelverk kan overgå sunn fornuft. Det handler om å gi eldre og sårbare mennesker en trygg og meningsfull hverdag, og om å lytte til dem det faktisk gjelder.

Nina Olufsen kjemper ikke bare for sin far, men for et prinsipp: at enkeltmenneskers ønsker skal bli tatt på alvor i møte med systemet. Hun viser til pasient- og brukerrettighetsloven, som slår fast at brukernes egne ønsker skal tillegges stor vekt ved utforming av tjenestetilbud.

Likevel velger Sørfold kommune å holde fast ved en veileder som i «hovedsak» utelukker familie som støttekontakter – også når brukeren selv ønsker det, og det finnes gode grunner til å gjøre et unntak. Det må være flott å ha så mange støttekontakter i kø for jobben, siden man kan koste på seg en slik tilnærming.

Bekymringen om rolleblanding og etiske utfordringer er reell, og det er bra at kommuner tenker gjennom slike problemstillinger. Men det kan ikke være slik at frykten for hypotetiske konflikter automatisk veier tyngre enn trygghet, nærhet og livskvalitet for den det gjelder.

I dette tilfellet er niesen allerede en viktig støtte i hverdagen. Hun er ung, tilgjengelig, og – ikke minst – ønsket av brukeren. Kommunens henvisning til at familie kun skal være støttekontakt «i siste utvei» fremstår lite relevant når ingen annen kandidat er på plass, og når det er tydelig at både brukeren og hans nærmeste pårørende ønsker denne løsningen.

Når man først har noen som både vil og kan påta seg oppgaven, og som brukeren selv har tillit til, burde ikke kommunen møte det med byråkratisk motstand, men med tillit og respekt.

Sørfold kommune har fortsatt en mulighet til å rette opp dette. Det bør de gjøre. Ikke fordi de må, men fordi noe annet er fullstendig uforståelig.

- Jeg kan ikke la være å kjempe denne kampen