- Dette er de gode gamle dagene

Det slo meg her om dagen at 2016 plutselig ikke bare er «noen år siden» lenger. 

Når kalenderen viser 2026, er det faktisk et helt tiår unna. 

Jeg må innrømme at det føles ærlig talt litt brutalt å innse. For det kjennes jo ikke sånn. 

Hvor ble disse ti årene av? Og hvorfor virker det som om tiden begynte å løpe raskere akkurat idet vi ble voksne?

Dette var tanker som holdt meg våken til langt på natt. Mens jeg lå der og rullet rundt i senga for å finne riktig stilling å sovne i, begynte jeg å tenke tilbake på barndommen. 

Den gangen da tiden nesten virket stillestående - særlig hvis det var noe jeg gledet meg til. Og det fikk meg til å lure på hvorfor tiden oppleves så forskjellig som barn og som voksen.

Kanskje handler det om alt som var nytt?

Som barn opplevde vi det meste for aller første gang. Kroppen var i konstant forandring. En sommerferie kunne jeg komme tilbake nesten et halvt hode høyere enn guttene i klassen. Det har jeg for lengst sluttet å håpe på, for å si det sånn.

Min nattlige teori ble altså denne: Som barn sugde vi til oss store hendelser. Første skoledag. Første gangen vi fikk lov til å dra i «gata» alene. Første besøk på ungdomsklubben. Første gangen vi oppdaget at guttene ikke hadde guttelus - og at noen av dem til og med var litt søte. 

Hver dag satte spor. Vi lærte hele tiden noe nytt, og vi skapte minner. 

Og det er nettopp minnene, tror jeg, som avgjør hvordan vi opplever tiden.

Når vi blir voksne, begynner dagene å ligne mer på hverandre. Vi står opp, drar på jobb, spiser, betaler regninger, gjør husarbeid, legger oss - og gjentar i det uendelige.

Jeg ser for meg at harddisken i hjernen vår registrerer at dagene er lite minneverdige, og derfor pakker mange av dem sammen i én fil som den kaller «dagene som gikk». 

Det er rett og slett ikke nødvendig å lagre hver enkelt dag separat når de ligner så mye på hverandre. Og da kan et år plutselig føles som en uke.

Jeg tror ikke det er fordi voksenlivet nødvendigvis er dårligere. Bare mer forutsigbart. Og kanskje glemmer vi å skape de små avvikene, altså de øyeblikkene som forteller hjernen at noe annerledes faktisk skjedde.

For selvfølgelig husker vi ikke tirsdagene da vi svarte på e-poster. Eller februardagen der vi stekte fiskekaker for å ha på brødskiva fordi det var en lettvint løsning etter en lang arbeidsdag.

Men vi husker kveldene vi lo så magen gjorde vondt. Turene der ingenting gikk etter planen, men som på et finurlig vis ble morsomme likevel. Vi husker øyeblikkene der noe sto på spill. Følelsene. Fellesskapet. 

Alt det som er verdt å lagre i egen fil.

Derfor vil jeg komme med et alternativ til de klassiske nyttårsforsettene om et sunnere, sprekere og mer effektivt liv. Hva om vi heller stiller oss selv to viktigere spørsmål:

Hva fyller jeg dagene mine med? Og hvem fyller jeg dem sammen med?

Vi liker å snakke om «de gode gamle dagene», uten å se at tiden vi lever i akkurat nå, en dag kan være nettopp det vi lengter tilbake til. 

Kanskje er ikke det viktigste nyttårsforsettet å bli en bedre versjon av seg selv, men å være mer til stede i det livet man allerede lever.

2016 er borte. Det kommer ikke tilbake. Men et nytt år ligger foran oss,  helt uåpnet. 

Vi kan fylle det med rutine, eller med minner. Med distraksjon, eller med nærhet. Med hastverk, eller med mening. Tiden vil gå uansett. Spørsmålet er om vi velger å gjøre den verdt å huske.

Altfor mange av oss lever som om det finnes et «senere». Senere skal vi møtes. Senere skal vi ringe. Senere, når det roer seg. Men det roer seg sjelden. 

Livet er ikke en midlertidig fase før noe annet begynner. 

Det er her og nå.

Og om du ikke gjør dagene minneverdige, så har plutselig et nytt tiår fløyet forbi før du rekker å drikke opp kaffekoppen...

Godt nytt år!