Det største tilfellet av sosialpornografi som har vært i norsk presse

Jeg passerte Oslo tingrett for tre uker siden, på vei til en annen avtale. Jeg tenkte ikke over det før jeg hadde bygget bak meg, men sist gang jeg gikk forbi her, var i 2012.

Da var det telt og sluser på plass, for det som på mange måter var tidenes største rettssak i Norge fram til da. Bak de store inngangsdørene var rettssal 250 fylt til randen av aktørene i saken, pressefolk og publikum.

Da satt en av Norges mest forhatte menn på tiltalebenken. Oppmerksomheten rettet mot Anders Behring Breivik var berettiget, som den største massedrapsmannen i Norges moderne historie.

Med 77 menneskeliv som aldri fikk oppleve 23. juli på samvittigheten, var det et nasjonalt traume som kun en rettsprosess som var presset inn til selve margen, kunne få landet videre fra.

Kontrasten til det som skjer der i dag, er slående. 

Interessen er minst like stor. Det er like mange som klemmer seg inn i rettssal 250 denne gangen, og det kommer løpende dekning nå som det gjorde den gang. 

Men nå handler det om en mann med rusproblemer har begått forbrytelser med en strafferamme i et annen verden enn det saken i 2012 hadde.

Dette er ikke et innlegg som i noen som helst grad skal verken bagatellisere eller underslå alvorligheten i de forbrytelsene som Marius Borg Høiby er tiltalt for. 

Uansett om retten finner det bevist om han har gjort det som påtalemyndigheten mener han har, er det ingen tvil om at han har utsatt mange for ting som er svært vanskelige.

Han har åpenbart ikke vært en hyggelig person, tvert imot. Hva det ender opp med, rent straffemessig, gjenstår å se.

Men, og dette er den parallelle tanken man må klare å ha i hodet, det er ingen tvil om at sønnen til Norges kommende dronning allerede er straffet mye hardere enn noen andre i samme posisjon.

Det er rettssaker som dette over hele Norge langt oftere enn man tror. Men det er en grunn til det. Det skrives ikke om. Ikke andre steder enn i en og annen lokalavis.

Jeg garanterer at hele denne rettssaken hadde forbigått uten en eneste bokstav trykket i Norges største medier, om det ikke var for de som er involverte.

Det å følge rettssaken mot Marius Borg Høiby, er det største tilfellet av sosialpornografi som har vært i norsk presse. 

Jeg sier ikke at det er feil heller, men det er ikke til å komme unna at livedekningen av det som skjer i Oslo tingrett føles som å sitte inne i stua til en Narvesen-forfatter som skriver husmorpornoen sin mens du ser på. 

Det er både spennende og ikke så rent lite lavthengende frukt for et publikum som tilsynelatende aldri får nok.

Fra 4. august 2024 til samme dato året etter, ble det skrevet 10.000 artikler om Marius Borg Høiby i norsk media. Det er et tall som er nesten umulig å ta inn over seg. Det er 27 artikler hver eneste dag i ett år.

Det sier seg selv at det er helt umulig å forstå hvordan det er for den som omtales.

Siden den gang er det skrevet flere tusen til.

Det går ikke å argumentere for at dette er en sak som ikke skal omtales. Det må den. For sånn bare er verden. Han er kjent, fordi noen nær han er det.

Er det noe som frikjenner? Nei.

Er det urettferdig? Helt klart.

Det viktigste poenget jeg har i denne kommentaren, er at vi alle - mens dette spiller seg ut - tar oss tiden til å reflektere litt over det som skjer, for alle partene som er involvert. 

Og at det faktisk burde være en forskjell på hvordan vi omtaler det som nå utspiller seg i Oslo tingrett, og det som skjedde en regnfull sommerdag i 2011.