Derfor satt jeg på en balkong i Portugal og hulket

Alle har en sorg i seg. Vi sørger over noe som ble borte for oss. Det kan være et kjæledyr som forsvant. Det kan være en spesiell ting det knyttet seg viktige minner til. Det kan være en mulighet i livet som gikk tapt. Det kan være studieplaner som måtte endres. Det kan være livsdrømmen som aldri ble noe av. Det kan være sorg over barnet vi aldri fikk. Det kan være relasjoner som ble brutt. Det kan være forventninger som ikke ble innfridd. Og det kan være en livssorg over tap av nære mennesker i livet vårt. Sorg er universell og vil før eller siden komme til oss alle.

I dag er det den 22. juli. Det er en dato som er meislet inn i sjelene våre og den bærer en nasjons sorg over alle de menneskene som mistet livet så meningsløst for 15 år siden. Det er en sorg over tapt ungdom. Den bærer vår sorg over alt vi tok for gitt som vi mistet den dagen; frihet, demokrati og likeverd. Det er en sorg over menneskenes ondskap på alle nivåer og det er en sorg over at tankesett kan rive hjertet ut av et helt land. Vi sørger over alle de 77 menneskene som døde den dagen. 69 mennesker på Utøya og 8 mennesker i regjeringskvartalet. De ga alt.

Varme tanker går til alle pårørende og varme tanker går til oss som nasjon. Norge mistet en bit av sjelen den fredagen i juli 2011.

Selv om vi minnes og sørger, går livet videre. Det er naturens lov. Sekund for sekund, minutt for minutt, dag etter dag. Solen står fremdeles opp i øst og synker i vest. Årstidene kommer og går. Samtidig er sorg noe fint. Den ryster oss og endrer oss og vi tvinges til å se livet på en annen måte. Sorg representerer en livsendring, noe forandrer seg.

22. juli var en dyp og gjennomgripende nasjonal sorg i Norge. Bilder av rosehavet i Oslo gikk verden over og Norge ble hyllet for sin håndtering av den akutte sorgen. Vi møtte hat med kjærlighet. Sorgen knyttet oss sammen i tragedien. Det kommer vi alltid til å bære med oss med stolthet.

Så skjer livet inni alt dette. Vi gikk så smått tilbake til hverdagen og til alle sekundene og minuttene og til dagene som til slutt viser seg å være "själva livet". Store og små livsendringer skjer i livene våre og plutselig har tiden gått og de skarpe kantene er litt rundere, og vi forstår at livet faktisk er en fin og vakker ting.

Derfor satt jeg på en hotellbalkong i Portugal og hulket en morgen i juni. Min ene datter og jeg var på ferie i Albufeira og koste oss med sol og varme. Den morgenen i juni satt jeg og nøt solen som gikk opp i øst og varmet meg, både utvendig og innvendig. Jeg drakk kaffe og leste nyheter. Store nyheter. Norge sitt herrelandslag var med i VM i fotball i år. Det er 28 år siden sist herrene kvalifiserte seg til et VM. Jeg skal innrømme at jeg ikke er den mest fotballinteresserte. Forventningene var lave.

Det var der på balkongen i Portugal jeg innså noe annet. Norge klarte seg gjennom gruppespillet og den kvelden de skulle spille mot Frankrike satt min datter og jeg på en fotballpub i Albufeira og så kampen. Ikke at det var så stor spenning knyttet til utfallet. Norge var med videre uansett. Men noe var i emning. Noe hadde skjedd underveis. Noe stort var i ferd med å åpenbare seg. Der vi satt og heiet på Norge, forsto vi at alle rundt oss som ikke var norske heiet sammen med oss. Vi satt der på en fotballpub i Portugal og rodde sammen med franskmenn(!), engelskmenn, tyskere, brasilianere, portugisere og alle andre folk som var der. Norge var populært. Norge var en «dark horse» ingen så komme. Vi som nasjon viste verden at vi kan og vi viste et samhold og en kjærlighet til spillet og laget ingen andre nasjoner klarte. Vi vant kanskje ikke VM, men vi vant allikevel. Vi vant trofeet for samhold. Vi vant trofeet for lagspill. Vi vant trofeet for ekte glede. Vi vant trofeet for nasjonal lykke og vi vant trofeet for at vi var et land som reiste seg og favnet oss alle i en gledesrus vi som nasjon ikke har kjent på siden krigen.

Det som skjedde i fotball-VM i år, gav oss som nasjon noe enormt viktig. Vi fikk en bit av sjelen vår tilbake de få ukene i juni og juli i år. Samtidig som vi sørget over våre tapte, jublet og gledet vi oss som nasjon over det vi fikk. Vi fikk fellesskapsfølelse. Vi fikk tilhørighet. Vi fikk en felles forståelse av kjærlighet til landet og flagget. Vi tok tilbake noe dypt inni oss som hadde blitt litt borte. Det gav oss trua på at alt går an og det viste oss at vi kan reise oss, selv om vi ligger med brukket rygg.

Det var stort, og jeg er så takknemlig for at jeg fikk oppleve dette, den morgenen på balkongen i Portugal. Da kjente jeg meg ikke så alene. Da følte jeg at sorgen vi lever med ble gjort til noe fint og vakkert, og jeg gråt og hulket og følelsen av stolthet svulmet inni meg. Alt kom den morgenen på balkongen og jeg trodde jeg var alene så jeg lot det på en måte strømme fritt. Samtidig er jeg litt usikker på hva den eldre, engelske herren på nabobalkongen tenkte. Han lente seg fram og skottet litt undrende på meg der jeg satt oppløst i tårer. Han lurte sikkert på om han skulle tilkalle hjelp. Jeg kikket tilbake og smilte matt gjennom stolthet og glede og klarte å få fram «I'm Norwegian…» …

Tusen takk, herrelandslaget i Norge, dere gav oss alt!

Ukens spaltist er mor til tre barn, jobber som lærer, er opprinnelig fra Fauske men har reist mye.