Beiarn-skiltet i reneste Hollywood-stil.

Meninger: 

Beiarn – her vil vi bo!

Publisert

I det siste har det vært mye snakk om hvordan dalbygda Beiarn tar imot sine nye tilskudd. Som tilflyttere har vi en helt annen opplevelse enn det som har vært nevnt tidligere. Vi er to jenter i 20-årene som kom til bygda for noen år siden av forskjellige grunner, men valgte å bli av den samme.

Det er trist at andre har følt på at de ikke blir sett og inkludert i samfunnet. Men vi synes også det er synd hvordan bygda dermed har blitt framstilt som et sted du må ha røtter i for å kunne høre til. At vi som bor her er et kaldt folkeslag som ikke ønsker andre enn de som har tilknytning. Dette har blitt skremselspropaganda for de som er på tanken å flytte hit, og setter bygda i et ekstremt dårlig lys.

Dette er en beskrivelse vi ikke kjenner oss igjen i. Personlig har vi ikke annet enn gode opplevelser av bygda, folket og samfunnet. Derfor bor vi her fortsatt og har planer om å bli værende. Folk har vært imøtekommende, nysgjerrige og blide. Vi får ofte høre hvor flott det er at unge har lyst å bosette seg her, at det blir lys i gamle hus igjen som bringer håp om at bygda lever videre.

Men for å kunne bli en del av det lille samfunnet, er man nødt å gjøre en innsats selv også. Man må komme hit med åpent sinn og ha ei innstilling om at man skal trives. Det gjelder nok uansett hvor man bor i landet. En kan ikke bare sitte hjemme og forvente at folk skal møte opp på døra til noen de bare har sett en gang på butikken. Man må tørre å krysse dørstokken og ut av komfortsona for å komme i kontakt med andre. Møt opp på arrangementer, still opp på dugnad, hiv deg med på en bygdefest, bli med i lag og foreninger. Det trenger ikke å være stort, folk er gjerne nysgjerrige på bygdas nye fjes.

Vi vet at det kan være skummelt de første gangene, vi har vært der selv. Usikker på hva folk tenker, og hva de vil si. Men det går alltid mye bedre enn hva man tror. Så lenge man er ydmyk i møte med befolkningen. Husk på at det er mange her som lenge har vandret i samme spor, men det betyr ikke at vi ikke kan se nye veier.

Powered by Labrador CMS