- Hvorfor er noen ensomme?

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost redaksjonen@saltenposten.no 

Det er stille. For stille. Man våkner, ser på telefonen, og håper på et livstegn. Men det kommer ingenting. 

Ingen meldinger eller planer. 

Ingen som ringer. 

Det kan gå dager der man kjenner på ensomhet. Man har rett og slett ingen å ringe til. 

Ingen venner, eller kjæreste. 

Ingen å vise omsorg for. 

Det er vondt å skrive det, men det er sannheten. Og viktigheten å sette ord på det, for å nå ut til andre, synes jeg er viktig. 

Det er dessverre mange som har det slik. 

Tall fra SSB viser at andelen voksne som er mye plaget av ensomhet har økt fra 7% i 2012 til 11% i 2020. Blant aleneboende under 35 år har økningen vært på hele 15 prosentpoeng. 

Det er skremmende tall, og betyr at det er mange som har det sånn. 

Likevel kan det føles som man er helt alene i verden. 

 Det verste med ensomheten er ikke bare stillheten - men skammen. 

Den får deg til å tro at det er du som er problemet. Som om du er mindre verdt fordi du ikke har et nettverk, en kjæreste eller en vennegjeng å lene deg på. 

Dette er ikke bare et personlig nederlag. Ensomhet er et folkehelseproblem.

 Hvorfor er andre mer attraktiv enn andre. Hva gjør de rett som vi mindre attraktive gjør feil? 

Mange opplever også ghosting i forbindelse med dating. Det sier dog kanskje mer om personen som ghoster. At vedkommende ikke tørr si hvorfor kontakten plutselig forsvant. Tenker de da i hele tatt over hva motparten føler da? 

Det blir som å leke med følelser. Det er en feig måte å gjøre ting på. At vedkommende gir deg falske forhåpninger. 

Alle som føler seg ensomme påvirker både det psykiske og fysiske.

Det gjør det vanskelig å ta initiativ, vanskelig å be om hjelp, vanskelig å tro at ting kan bli bedre. Det å ikke ha et liv utenom jobb. Der man kan dra på turer, kafè eller være sosiale med venner er sårt å tenke på. 

Det blir ikke lettere å finne disse tingene når man har passert 30-årsalderen. 

Så hvorfor skriver jeg dette? 

Vi kan begynne i det små. Hilse på hverandre. Invitere med noen på en kopp kaffe. 

Spørre kollegaen eller naboen: "Hvordan går det egentlig med deg"? Slike små handlinger kan bety mye. 

Jeg skriver dette for å være ærlig: Og fordi jeg håper man kan skape et samfunn der det ikke er skamfullt å si: "Jeg trenger noen å være sammen med".

For ensomhet er et stort samfunnsproblem. 

Det handler om å bli inkludert, hvis ikke blir man psykisk nedfor.

Stian Spørck Karlsen, Rognan