- Et av de modigste leserinnleggene jeg har lest på lenge!

Du våkner. Sjekker telefonen. Ingenting. Ingen meldinger. Ingen planer. Ingen som spør hvordan du har det, eller om du vil finne på noe. Det er stille, for stille. Ikke fordi du vil ha det sånn, men fordi det har blitt sånn. Det finnes ingen å ringe til. Ingen som ringer deg. 

Kan du forestille deg hvor vondt det er?

I et av de modigste leserinnleggene jeg har lest på lenge, beskriver Stian Spørck Karlsen fra Rognan hvordan det er å leve med ensomhet. 

Det er vondt å lese, fordi det er så ærlig. Men det er også viktig å lese, fordi det gjelder så mange - og langt flere enn vi kanskje tror.

Vi liker å tenke på Norge som et inkluderende, varmt og raust samfunn. Og det er det ofte. Men det er også et land hvor stadig flere føler seg alene. 

Dette er ikke lenger noe som rammer "de andre". Det skjer midt iblant oss.

Ensomhet er likevel ikke alltid lett å se. Den har ikke et fast ansikt, en bestemt alder eller et klart mønster. Noen har jobb, kollegaer, en overfylt kalender, og er likevel ensomme når døra lukkes bak dem om kvelden.

Andre lever uten kjæreste, uten familie, uten et sosialt nettverk, og lengter etter noe så grunnleggende som å bli invitert på en kopp kaffe. Å bli sett. 

Det verste med ensomheten er ikke nødvendigvis stillheten, men det som følger med: skammen, skriver Stian Spørck Karlsen. Skammen over ikke å være «populær nok», «vellykket nok» eller «interessant nok». Han beskriver skammen som hvisker at du er mindre verdt fordi du ikke har en vennegjeng, en partner, en plass i fellesskapet. Som om du er årsaken til at du er alene.

Den slags indre selvforakt kan være mer lammende enn selve ensomheten, og den følelsen er det virkelig ingen som fortjener å kjenne på! 

Det er på høy tid å rive bort skammen. For dette handler ikke bare om personlige utfordringer, det handler om folkehelse. 

Ensomhet påvirker både det psykiske og det fysiske. Det gjør det vanskelig å ta initiativ, vanskelig å be om hjelp og vanskelig å tro at ting kan bli bedre.

Når livet blir en evig runddans mellom jobb og tomme kvelder, når helgene føles som maratonløp av stillhet, når savnet etter nærhet blir mer enn man orker å bære, da er det lett å gi opp. 

Forskning viser at langvarig ensomhet kan øke risikoen for både depresjon, angst, søvnproblemer og til og med hjerte- og karsykdommer. 

Vi vet også at det finnes et punkt der ensomheten ikke lenger handler om savn, men om overlevelse. Nettopp derfor er det så viktig at noen tør å sette ord på det. 

Som Stian gjør. Han spør hvorfor noen oppleves som mer verdifulle enn andre i det sosiale livets lotteri. 

Han skriver for seg selv, men også for alle de andre som ikke våger å si det høyt. 

Og han skriver med et håp. Et håp om et samfunn der vi kan starte i det små. Hilse. Spørre hvordan noen har det. Invitere med en kollega på kafé. Legge merke til hvem som alltid sitter alene. Det er nemlig ikke alltid de roper høyest.

Jeg mener at vi trenger et skifte i måten vi snakker om ensomhet på. Vi må slutte å se på det som et privat nederlag, og innse at det er samfunnets felles ansvar. 

Vi må gå fra å tenke at ensomhet er noe som er tabu å innrømme, til å sette ord på det i det offentlige rom.

Vi må ikke tenke «stakkars dem», men heller «dette gjelder oss». 

Et samfunn måles nemlig ikke bare i økonomisk vekst eller digital utvikling. Det måles også i evnen til å romme alle, også de som ikke roper høyest. De som føler seg usynlige og glemt i hverdagen.

Vi skylder hverandre å gjøre det litt lettere å si: "Jeg trenger noen å være sammen med". 

Ikke minst, så mener jeg at vi alle har et personlig ansvar for å faktisk løfte blikket og se menneskene rundt oss i hverdagen. 

En «like» på Facebook vil nemlig aldri bli like mye verdt som en prat over en kaffekopp eller et «hei» på butikken. 

Så dette er min oppfordring til deg som leser dette: Inviter noen på kaffe, smil og si hei på butikken - gjerne til en fremmed. Og neste gang du inviterer til selskap, tenk over om det kan være plass til en eller to ekstra rundt bordet. 

For noen kan nemlig en invitasjon fra deg faktisk utgjøre en livsviktig forskjell i hverdagen.