- Flytting er ikke for pyser!

Hjemmet vårt skal være det trygge, det du kommer hjem til når verden blir for stor, eller stress og krav har slitt deg ut. 

Sånn er det for meg. 

Jeg er en veldig hjemmekjær person og jeg har et stort behov for å ha et trygt hjem å lade opp i.

Helst skal det være rent og ryddig, da har jeg det rolig innvendig. 

Uavklarte ting og kaos stresser meg enormt. 

Jeg er i sannhet ikke skapt for å stå i en kaotisk flytteprosess over tid.

Å flytte er ikke bare selve den fysiske flyttingen. Det å selge et hus tar lang tid og det er mange uavklarte faktorer som spiller inn.

For min del startet denne prosessen da mannen min gjennom 26 år, døde brått og uventet i oktober i fjor.

I løpet av en tirsdagskveld ble hele min livsplan endret.

Selvfølgelig klarte vi ikke å tenke tanken på salg av hus og flytting de to-tre førte kaotiske månedene. Da hadde vi nok med å klare å puste fra dag til dag.

Samtidig snakket mannen og jeg mye om å selge huset året før han døde. Vi følte det var begynt å bli for stort for oss.

Heldigvis at vi hadde snakket om dette, for da livet plutselig ble noe helt annet, var beslutningen relativ enkel å ta.

Jeg klarte ikke og ville ikke sitte med det store huset, verken økonomisk eller praktisk.

I begynnelsen av februar i år startet det jeg vil kalle flyttinga.

Det er en rad av uavklarte scenarier i en sånn prosess. Hvor mye er huset verdt? Blir det solgt til takst, eller over/under? Når blir det solgt? Når skal eventuell overtakelse skje? Når skal jeg flytte og hvor?

Alt dette ble som et følelsesmessig berg – og dalbane de neste månedene fra februar. 

Fra takstmann, til megler til venting, til strategitenkning i forhold til «hvis-såfremt-i fall».

Alle verbale roser i verden til de menneskene som hjalp meg gjennom de månedene til huset var solgt.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har pakket ned og tømt huset i hodet de siste månedene. 

En følelsesmessig ekstremsport, også fordi mannen min var den jeg kunne lene meg på når ting ble uavklarte og kaotiske. Han var den med de gode vurderingene og løsningene.

Savnet har vært uutholdelig noen ganger.

Samtidig har det forundret meg hva vi mennesker klarer når vi står midt oppi kriser og traumatiske situasjoner.

Jeg har overrasket meg selv mange ganger når jeg faktisk har klart ting jeg før ville trodd jeg aldri skulle få til.

Nå sitter jeg her i et snart tomt hus og har litt tid til å reflektere over den tiden som har gått siden den skjebnesvangre kvelden for snart ni måneder siden.

Hvis noen hadde sagt at gjennom de neste ni månedene skal du oppleve å miste mannen din, endre, jobbsted, selge huset du har bodd i de siste 16 årene og flytte til en leilighet, så hadde jeg tenkt at det i beste fall var en dårlig spøk.

Som sagt; det er utrolig hva vi mennesker klarer når vi må.

Selv om selve flyttingen er et energisluk av dimensjoner, gleder jeg meg litt til å starte det nye livet jeg må prøve å skape framover.

Selvfølgelig er det trist, vemodig og sørgelig at jeg er kommet i denne situasjonen, samtidig som det innimellom er fint å se litt framover å planlegge neste fase i dette flotte, uforutsigbare og skjøre livet vi har.

Jeg kan ikke si at de siste månedene har vært enkle. Det har vært utrolig krevende å stå i denne prosessen og jeg hadde aldri klart det uten mye god hjelp fra folk rundt meg. Det har vært uvurderlig.

Når den fysiske flyttingen er overstått og den neste fasen i livet starter, er på ingen måte sorgen over. Den vil følge meg resten av livet.

Samtidig har de største bølgene rettet seg litt mer ut. Det er fremdeles høye topper, men det er litt lengre mellom dem. Det å fysisk starte opp på en ny plass, med litt nye ting rundt meg er en fin måte å skape det nye livet på.

Heldigvis vet vi ikke hva som ligger framfor oss. Det viktigste vi kan gjøre er å skape minner med de menneskene vi er glade i og bryr oss om. Det er de vi sitter igjen med når tiden kommer.

Neste spalte skrives når jeg har flyttet inn i leilighet i Hauan og med referanse til min forrige spalte; hvordan har det gått med kattene? Har de taklet flyttingen? Det vet vi ikke i skrivende stund. 

Jeg sier som min bestemor Haldis brukte å si: - Den som lever får se.