Å få oppleve dette sammen med han, er noe av det største jeg har gjort

Denne uka skjedde det noe jeg hadde drømt om i det stille, men som aldri kunne planlegges. 

Jeg og sønnen min dro på Tons of Rock i Oslo sammen – far og sønn, på festival.

Ikke for å se et eller annet kompromissløst tenåringsband jeg ikke forstår meg på, men for å se Green Day og Weezer – to band som var lydsporet til mitt eget tenåringsliv i 1994.

Og her er det fine: De er også to av hans favoritter. Helt på egen hånd.

Det er noe magisk i det. Ikke fordi jeg har sittet og prentet inn gamle CD-plater eller bedt ham høre på "ekte musikk" fra før Spotify og algoritmer tok over. Ikke fordi jeg har tvunget ham inn i en fortid som kanskje aldri var så kul som jeg husker den. 

Men fordi han, i sin søken etter musikk som føles ekte, rå og leken, endte opp i akkurat det hjørnet av 90-tallet der jeg selv satt. I 2025 er det en ikke så rent liten prestasjon.

Green Day var sinne og fart og anarkistisk energi da jeg var 14. Plata Dookie var lyden av ungdomsopprør for oss som ikke helt visste hvem vi var sinte på ennå. Weezer var det rare, litt nerdete motstykket – bandet for oss som følte oss litt for kloke og litt for keitete til å være helt punk, men fortsatt ville rope litt. 

Det at de to bandene fortsatt finnes, og at de spiller på festival, er én ting. At jeg skal stå der med sønnen min og se ham rope med på de samme tekstene jeg en gang ropte på gutterommet, det er bare så evigvarende kult.

Jeg husker helt klart første gangen jeg hørte Green Day. Det var i kjellerstua hjemme, hvor vi var noen gutter som hadde bestemt oss for å starte band. Jeg hadde akkurat kjøpt trommesett, og vi var klare for å rive av gårde en noe rotete, men ekstremt innlevet versjon av Seek and Destroy av Metallica, da gitaristen dro fram en plate og sa at dette var dritbra.

Og det var det. 

Basket Case var låta og da var det gjort. 

I over 30 år har jeg hatt lyst til å se dem live. Det er ikke til å stikke under stol at det ofte føles som om det er en avgrunn mellom generasjonene i dag. Vi snakker ikke samme språk, vi bruker ikke samme apper, og når junior viser meg et spill han holder på med, så forstår jeg nesten ikke hva som er opp og hva som er ned. Noen ganger føles det som om vi bor i parallelle virkeligheter. 

Men musikken, den kan bli broen. Vi har hatt mange timer i bilen sammen, på vei til dansetrening på Fauske. Alle med musikk fra vi forlot trappa til vi svingte inn på treningslokalet på Vestmyra. Og det har vært som å skrelle en løk. Vi har gått fra Marcus og Martinus til rock, punkt og 90-tallsrap. 

Som far har jeg prøvd å holde meg på avstand. Ikke være han som ødelegger musikken ved å gjøre den til en pedagogisk leksjon i "hvordan det var før". 

Men det er vanskelig å ikke bli litt rørt når man hører at han står og synger "Jesus of Suburbia" i dusjen for full musikk. Ikke fordi jeg har satt den på, men fordi han har valgt den selv. Og nå skulle vi stå der sammen. På en svett, og varm gresslette, med tusenvis av andre. 

Jeg fikk kjenne hjertet hamre til Holiday og Welcome to Paradise, men denne gangen er det ikke bare fordi det minner meg om ungdommen min. Det er fordi jeg deler øyeblikket med min egen sønn – han som nå er 14, nøyaktig som jeg var i 1994.

Det blir et ekstra lag av opplevelse, som om det går i ring. Noe jeg aldri visste at jeg savnet, men som nå føles helt avgjørende. 

For kanskje handler det ikke om å være enig i alt, eller forstå hverandres hverdag fullt ut. Kanskje det holder med noen sterke riff, et felles refreng og vissheten om at vi, for noen timer, står der sammen og kjenner på nøyaktig den samme følelsen – samtidig.

Det er musikkens kraft. Den lager ikke bare lyd. Den lager minner. Den lager fellesskap. Og denne gangen lagde den bånd mellom far og sønn. 

Dette ble noe av det største og sterkeste jeg noen gang har opplevd. Vi sees til neste år, Tons of Rock!