You wanted the best...

Det nærmer seg slutten for et av de udiskutabelt største rockebandene verden har sett.

Sminken skal av for godt om ikke så lenge. Flaggermusvinger, dragehodesko, patronbelter og lyn fra det ytre rom skal på hylla.

Flammer og eksplosjoner, flygende monstre og spying av blod, alt som utgjør kapittel én i håndboka til hvordan holde den råeste rockekonserten noensinne må noen andre ta seg av.

Gene, Paul, Tommy og Eric skal snart gjøre KISS til et band som bare kan huskes, ikke oppleves. Det skulle helst vært Ace og Peter som de to siste, men det har ikke vært sånn siden 2004.

Det er ikke mange band som gjennom årenes løp har skapt så mye engasjement, både gjennom forakt og nesegrus tilbedelse som det de fire medlemmene i KISS har. Det finnes mange som regelrett hater KISS og alt det står for, og som har gjort det siden den første plata kom i 1973.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor de har provosert. Hvorfor de har gjort mødre livredde og fedre forbanna. Selv i dag blir man gjerne litt skremt av tullinger med nagler og liksminke i fjeset. Hvordan det da var for 45 år siden er nesten umulig å fatte, selv for en som meg, som vokste opp på 80-tallet.

Men det var ikke bare sminke for sminkens skyld. KISS var de første som dykket ned i den mystikken som et band ingen visste hvem var representerte.

En oppmerksomhetsmessig genistrek, gjenskapt utallige ganger av mange band som har kommet og gått etter KISS.

Uansett, når dette blir koblet sammen med et sceneshow som satte en standard ingen andre var i nærheten av å gjenskape før KISS hadde fylt ti år og vel så det, hadde man oppskriften på det å skape en hel generasjon med musikere som kom etter.

Som ville være som superheltene de kunne se i levende live foran seg. For det var det de var, og fremdeles er.

Som en tegneserie kom til liv rett foran øynene deres.

Det er ikke mange band som kan vise tll å ha inspirert så mange til å plukke opp et instrument selv som det KISS kan. Alle ville spille gitar som Ace Frehley. Fly som Gene, og få jenter til å falle på kne som Paul.

Noen ville nok spille trommer som Peter Criss også, og det er ikke så rent lite imponrerende. Det er jo ingen som bryr seg noe særlig om hvem som spiller trommer?

Vel, i KISS gjorde de det. Det er nesten ikke mulig å velge et høydepunkt for dette bandet. Det er rett og slett for mange å velge i.

De dypeste daler er litt lettere. Det er ingen tvil om at det er kokt litt vel mye suppe på merkevaren KISS oppigjennom årene. Gene Simmons er nok noe i overkant glad i det å slippe å tenke på penger når han skal bestemme seg for hva han vil ha til middag.

Jeg må innrømme at selv for meg, en seriøs KISS-fanatiker, ble det vanskelig å svelge da de lanserte KISS Hello Kitty dopapir. Når man lever på et image om monstre og superhelter, er det kanskje å dra det litt vel langt.

Men uansett, den aller siste turneen til KISS er godt i gang. Om drøye to uker kommer de til norsk jord for siste gang. To konserter skal gjøres unna, én i Oslo og en i Trondheim.

Jeg har sett dem to ganger før, men får dessverre ikke med meg siste runde. Uansett anbefaler jeg alle som har mulighet til å se KISS om å gjøre det. Det er en del av rockehistorien som nå snart er over.

Men det spørs om det er aller siste oppmøte, bandet la tross alt ut på det de kalte "The Farewell Tour" tilbake i år 2000.

Det kan jo hende Gene Simmons skal kjøpe seg ny båt eller noe sånt.