Vilde var fem år og ville bli skuespiller - da måtte Kjersti først starte et teater

– Hadde det ikke vært for at Vilde ville begynne med teater, så hadde det ikke blitt noe teater, sier Kjersti Falck.

Tirsdag delte Fauske kommune ut Kulturprisen til barneteateret, og en rørt teatersjef tok imot prisen på vegne av laget av sambygdinger som står bak det unike tilbudet i kommunen.

– Uten foreldrene som alltid stiller opp, kunne jeg ikke tenke meg til å fortsette. Da hadde ikke tid og ferdigheter strukket til. Heldigvis er det et stort mangfold blant foreldrene,sier Falck.

Priviligert

Men uten Kjersti Falck, ingen Tøvat barneteater. I tillegg til pågangsmot hadde hun med seg teater-erfaringer fra egen barndom inn i prosjektet.

– Jeg begynte med teater på ungdomsskolen, og ønsket å bli skuespiller. Men så ville jeg ha en utdannelse å falle tilbake på, og falt aldri helt tilbake til teateret, sier Falck, som er utdannet psykiatrisk sykepleier.

Hun er takknemlig for måten teater på nytt fikk en plass i livet hennes.

– Jeg syns det er et privilegium å få være smamen med ungene i oppveksten, og ha mulighet til å påvirke. Jeg vet de lærer mye om livet forøvrig som de vil ha bruk for senere i livet, sier Falck.

Ingen selvfølge

Det har likevel ikke vært en selvfølge at The Øvre Valnesfjord Amateur Theater (Tøvat) skulle bli et fast innslag i bygda.

– I begynnelsen jobbet vi fra prosjekt til prosjekt, det var aldri en plan om å holde på så lenge, sier Falck.

En forestilling krever i tillegg til selve teaterstykket også lyd, lys, rekvisitter og kostymer. En stor og krevende jobb for en gjeng med nybegynnere uten penger.

– Ofte var vi dau sliten etter oppsetningene, og mer enn en gang har jeg bedt om å bli påminnet om at vi ikke skal gjøre dette igjen, sier Falck.

Bare gøy

Nå er det ikke lengre noe spørsmål om de skal i gang med en ny sesong.

Til det trives gjengen for godt på veien til målet. Når en vellykket forestilling er over, som fredagens premiere på "Luciafeiring", husker de hvorfor de har lagt ned så mye jobb.

– Det er veldig artig også, spesielt på slike dager som dette. Når applausen runger og vi får lovord og stas. Da er det bare gøy, sier Falck.

Vanligvis pleier hun å være sufflør under forestillingen, men fordi det var svært få replikker i årets stykke - kunne hun følge med ungdommene sine som publikummer.

Stas og uvant

– Det var veldig stas å kunne få med seg detaljene, jeg ellers ikke får med meg. Jeg blir veldig stolt av dem, både for prestasjonen hver enkelt gjør, men også samspillet og gruppen de er.

– De er en veldig takknemlig gjeng å få være sammen med.

Hun ble imponert over hvor godt de leverte, til tross for at flere var pjuskete og febersyk på bakrommet før forestillingen.

– Det er morsomt å se hvordan de likevel yter og glitrer på scenen, sier Falck.

– Det er stas å ha fått være med å lede dem dit.

Prøve nye ting

Datteren Vilde kom til sin mor med ønsket om å begynne med teater, etter å ha sett voksengruppa i Tøvat. Ti år etter forklarer hun hva som gjør at ønsket om å drive med skuespill fortsatt er høyst levende.

– Jeg vil prøve nye ting, oppleve å være noen andre. Jeg liker å prøve å snakke og bevege meg på forskjellige måter, og studere hvordan folk er, sier den yngste Falck.

Å øve tett på sin egen mor har hun ingen utfordringer med.

– Jeg syns de voksne er veldig flink å tilrettelegge for oss, sier hun.

– Hun blir sikkert flau og sliten av meg av og til, men hun er veldig tolerant, sier mamma Falck.

Vilde syns miljøet i gruppa er veldig bra, og i likhet med flere av de andre - drar hun fram tryggheten de føler på øvinger.

– Vi er alle venner og stoler på hverandre.

Motivasjonen

– Hvordan får dere en hel gjeng ungdommer i tenårene til å ikke være redd for å dumme seg ut i en forsamling?
– Vi tvinger dem med når de er små, sier Falck.

– Men det er artig at de som kommer inn, blir her.

På Kulturhuset utsikten har de lært seg til å by på seg selv, tørre å gjøre feil, tørre å bli ledd av.

Hun ler. Tenker seg om, men har egentlig en god forklaring.

– Det er det mange godt voksne som aldri har lært.

Det er denne utviklingen som skaper motivasjonen til å holde på for teatersjefen.

– For meg er det viktigere å se hvordan den enkelte ungdommen har utfordret og utviklet seg på veien, enn å få skryt for at de har levert en god oppsetning, sier Kjersti Falck.