SØRFOLD: Gamle og vakre gjenstander fra kirkene her i landet er en kulturskatt som de fleste av oss tar for gitt når vi kommer inn i kirka. Enten det nå er i vår hjemlige kirke eller en kirke som vi oppsøker på utflukter nært og fjernt. Det er nydelige utførte altertavler, vakre lysestaker på alterene og sirlige utførte mønstre på de flotte dåpsfat og mugger som finns i alle våre kirker, eller de vakre glassmaleriene i vinduene som slipper inn lyset.
Enkelte kirkebygg har noe ekstra, som for eksempel kirka på Rørstad i Sørfold som gjennom hundrevis av år har hatt en helt spesiell kunstgjenstand. Et krusifiks, som dessverre på grunn av dårlig sikring ble fjernet fra denne kirka i 1994. Det arbeides nå med å få dette verdifulle krusifikset vist fram for menigheten. Og da presentert i Røsvik kirke, soknets hovedkirke, som kan gi gjenstanden den sikring og oppbevaring som trengs. Når jeg nå skal fortelle litt om krusifikset fra Rørstad må vi starte med å gå langt tilbake i kirkehistorien.
Litt kirkehistorie
I året 1054 ble det en stor splittelse i kirkene sør i Europa. Vår vestlige kirke, den romersk katolske hadde stor framgang. Paven som regjerte fra Roma påla at det skulle bygges stadig nye kirkebygg. Her i landet ble det fra 1100-tallet bygd noen steinkirker og mange trekirker. Ut fra mange forskjellige opplysninger og spor fra katolsk tid så mener vi at det også på Rørstad har vært satt opp en form for kirkebygg - ennå mens landet var katolsk.
I 1536 ble reformasjonen innført i Danmark og Norge. Det nye kirke-Norge omorganiserte seg noen år senere, og Kong Chrisitan IV regjerte i denne tidsperioden over landet vårt. I 1589 ble Trondhjems Reformats vedtatt. Dette var en kongelig oppnevnt kommisjon som fikk et mandat til å registrere samtlige kirker i landsdelen vår. Denne kommisjonen registrerte alt av kirkelige og geistlige forhold så som sokneinndeling, økonomi, prestegårder med mer.
I denne oversikten finner vi at Rørstad er gjort til et hovedsogn under soknepresten i Bodø. Det forskjellige historikere da konkluderer med, er at det er et klart tegn på at stedet Rørstad ikke er et helt nytt som kirkested. Det er også interessant at bygningen på Rørstad i rapporten i 1589 kalles for en kirke, og ikke korshus. Også dette er et moment å ta med som argument for at vi ganske så sikkert kan konkludere med at det har stått kirkebygg på Rørstad også i katolsk tid.
Rørstad kirkested
Kirkestedet Rørstad i Sørfold framstår i dag som et fraflyttet, veiløst samfunn langt ute i Foldfjorden. Kun tilgjengelig med båtskyss, og boligene er stort sett brukt kun som sommerboliger. I den tiden hvor havet var hovedferdselsåren, var nok Rørstad langt mer sentralt. I 2009 ble det gjort en liten undersøkelse av arkeologer ute på Rørstad, og det ble funnet 11 ulike spor fra jernalderen. Kirka som står på Rørstad i dag, ble innviet i 1761 og er fremdeles i bruk slik som den ble bygget for vel 260 år siden. På grunn av beliggenheten ble den byttet ut med en ny kirke lengre inne i fjorden i 1883.
Siden soknet fikk ny kirke i Røsvik, ble kirka på Rørstad ikke endret, utvidet eller fornyet slik mange andre kirker ble på slutten av 1800-tallet, men har beholdt sin opprinnelige atmosfære. Mange er glad i denne stemningsfulle kirka og skulle gjerne ha vært der oftere, men på grunn kostnadene ved å sette opp båtskyss til stab og menighetens deltakere så brukes kirka kun to ganger per sommer. I denne sammenheng forsøker menigheten å avholde et kulturarrangement i tillegg til gudstjenesten. Det er også etablert et samarbeid med et pilegrimsfellesskap i Bodø som vi ønsker å videreutvikle.
Kirka på Rørstad med sine mange gamle kunstgjenstander gir et bilde av at det lenge har vært kirke der. Det er mange som tror at stedet har vært kirkested i mange hundre år og at det en gang har stått et korshus ute på Rørstad. Definisjon av et korshus var et hus, utstyrt med et kors/krusifiks på seg. Og disse små husene ble reist på naturlige hvilesteder langs de viktigste kommunikasjonsstedene i middelalderen, til nytte for mennesker på reise. Og Rørstad var nok et godt stoppested på havreisen langs kysten i nord.
Rørstad kirke og eldre rapporter
Overlærer Johan Ernst Brodahl f. 1871, var en lokalhistoriker fra Trøndelag med stor interesse for kirker og kunst knyttet til kirkene. Han gav ut en del skriftlig materiale, og han hadde artikkel på artikkel i Nordlandsposten gjennom flere år. Han har blant annet skrevet artikler om kirker i Trøndelag, altertavler i Nordland, og om kirkeutstyr i Salten.
I tillegg har han funnet Rørstad kirke så interessant at han hadde en hel artikkelserie om den i Nordlandsposten i 1914 og serien kalte han for Rørstad Kirke i Folden. Her forteller han at han har samlet inn historie om Rørstad fra forskjellig hold. Han er ganske sikker på at soknets første kirke måtte være bygget i middelalderen, og at det første som en gang sto der var «et litet korshus som var et underbruk under Salten sokn».
Han underbygger sin konklusjon i 1914 med at det hadde vært kirkehus på Rørstad i katolsk tid, fordi det i den nåværende kirka var «en levning fra et katolsk gudshus, et krusifix av bronce, et vidunderlig deilig arbeide, noget av det mest smakfulde og bedst utførte jeg har fundet av middelaldersk verk her i Nordland – men nu sørgelig medtat av tidens tand».
Brodal var ellers ikke særlig positiv til hvordan krusifikset er tatt vare på da han er sterkt kritisk til hvordan dette vakre korset er spikret opp på det han kaller et simpelt malt «træbret» med en ramme omkring. Videre i sin artikkel fra 1914 forteller han at det er en muntlig overlevering om at dette korset opprinnelig sto festet midt på forsiden av alterbordet ut mot menigheten. Og det tror Brodahl stemmer, ut fra det katolske utstyrsprinsipp som han kaller det.
Metallarbeid fra Limoges
Den store kirkebyggingen i tidlig middelalder rundt om i Europa ble etter hvert også synlig i Norge. Og denne utbyggingen av nye kirkebygg skapte etter hvert et stort behov for liturgiske gjenstander. Kirkelig kunsthåndverk bredte om seg, og vi vet at det ble produsert mye kirkekunst i Tyskland. Eksempler på det er blant annet alterskapene og kirkeklokker.
Et lite sted i det sørlige Frankrike, i den lille byen Limoges, ble det produsert nydelige emaljearbeider. Produksjon av emalje er en kunstart som er kjent siden oldtiden. Og vi kjenner til emaljesmykker helt fra Faraoenes tid. Kort fortalt er emaljering en sammensmeltet masse av glass som er gjennomfarget av metalloksider. Og brukes som dekor og overflatebehandling av metallgjenstander.
Emaljearbeidene var skinnende forgylte og fargesterke og det var langt billigere å fremstille disse flotte arbeidene i emalje enn for eksempel gull, som var et dyrt materiale. Foruten krusifikser ble det fra Limoges sendt ut andre gjenstander som helgenskrin, lysestaker, alterkalker, oblatskrin og beltespenner. I nabokommunen Steigen er det funnet gamle emaljerte beltespenner.
«Rørstadkrusifikset»
Gjenstanden vår, krusifikset fra Rørstad, er et slikt emaljearbeid fra Limoges. Et av de mange krusifiksene som i sin tid kom til landet vårt, og det eneste krusifikset som er funnet igjen så langt nord i landet. Krusifikset vårt er plassert på en tretavle, kalt et epitaf og har en alder på vel 800 år. Det består av en kristusfigur i kopperlegering som er opphøyet fra et korsformet underlag fylt med emalje. Vårt krusifiks er i en blåfarge som var spesielt for Limoges-arbeidene. Kristusfiguren er oppreist, utformet med en kongekrone, som symboliserer den seirende og stadig levende Kristus. De fleste av krusifiksene som er i Skandinavia har kongekrone på.
Tretavlen som krusifikset er festet på er sannsynligvis fra det året som den nåværende kirka ble bygget, altså 1761, for vi mener at den som har dekorert tretavlen er den samme maleren, Ole Kolset, som også har malt altertavlen. «Vingene» rundt epitafet er kommet til mye senere. Det kan vi blant annet se av bilder tatt i 1930. Da har ikke tavlen noen ytre omringning. Noen har fått inspirasjon fra Rokkotrenden, og laget til disse vingene på tavlen. Denne type vinger kalles for Volutter. Vi vet at to av disse sidene til høyre på tavlen er reparert i 1961 av Oskar Bodøgaard.
Rørstadkirkens venneforening fikk i mars 2020 tilsendt et lite hefte, WIWAR. Dette heftet er utgitt av Østfold Historielag. I dette heftet kan vi lese om krusifikset fra Borg som også er laget i Limoges og som ligner sterkt på vårt krusifiks. Det var forfatter av artikkelen om krusifikset, Professor em. Mona Bramer Solhaug som så vennlig delte dette heftet med oss. Hun har vært forsker ved Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, og hun har forsket spesielt på denne middelalderkunsten som ble laget i Limoges. Hun forteller at Limoges fra år 1100 ble et senter for disse flotte emaljearbeidene. Og at det på 1200-tallet var en stor produksjon av utstyr til kirker. Det var ganske vanlig at kirkene rundt om i Europa i denne tiden hadde gjenstander fra Limoges.
I sin artikkel forteller Bramer Solhaug at disse små krusifiksene egentlig er en liten del av et større krusifiks. Hun viser til at på krusifikset er det flere hull langs sidene, og det ble brukt til å feste disse mindre krusifiksene på et større kors som i katolsk tid gjerne ble brukt som prosesjonskors. Det større korset hadde gjerne flere symboler og figurer. Det som var vanlig på korsene som ble produsert i Limoges var at ytterst på korsarmene ble det plassert figurer av Jomfru Maria og evangelisten Johannes. En på hver side. Om det noen gang har vært flere deler av et større kors på Rørstad har vi ingen kilder som kan si oss noe om. På tavla/epitafet er det malt en bakgrunn for krusifikset. Figurene som er malt på tavla er Maria og Johannes.
Da den katolske perioden var over, var det ikke lengre anledning til å ha katolske gjenstander i kirkene. Da ble mye av kirkekunsten solgt til oppkjøpere, og gjerne solgt ut av landet. Vi har fortellinger som tilsier at det var en del spørsmål fra folk som ønsket å kjøpe også vårt krusifiks. Men kirkas ansatte har gjennom århundrene ønsket å holde på denne flotte kristusfiguren, og i stedet laget en tavle til den. Og det vi i dag kaller for gjenbruk, var altså klart framme hos kirkens folk rundt reformasjonen på midten av 1500-tallet!
Fra middelalderen
Det er ganske så utrolig at det lille stedet Rørstad klarte å ta vare på denne flotte kulturskatten i vel 800 år! Krusifikset framstår i dag som noe slitt av bruk «i vær og vind». For Rørstad ligger værhardt til mot åpne havet og vi vet at vinterstormene inn imellom har blåst ut vinduer i kirka og historien forteller oss også at taket på kirka har vært lekk. Fuktig saltholdig luft har nok tært sterkt på metallet gjennom århundrene. Og bedre er det jo ikke at krusifikset er satt fast på tre-tavla med store spiker som er korrodert. Men selv om tidens tann har ført til en slitasje på gjenstanden så er det likevel en glede og en opplevelse også i dag å få se det vel 800 år gamle krusifikset.
Ut fra bilder av krusifikset vårt, som professor em. Mona Bramer Solhaug har fått tilsendt fra oss, tidfester hun krusifikset enda mer eksakt enn det vi tidligere har innhentet informasjon om. Hun sier ut fra form og farge at det er produsert i perioden 1220-1230!
Riksantikvaren har fredet alle kulturgjenstander fra før 1500-tallet, og det innebærer at vi har et spesielt ansvar for å ta vare på gjenstanden. Riksantikvaren har nå gitt oss en mulighet til å vise fram krusifikset for besøkende i Røsvik kirke. Kravet er at vi samarbeider med Nordlandsmuseet for å få bistand til å vurdere hvordan krusifikset best kan bli oppbevart for framtiden. Venneforeninga har fått et samarbeid med konservator Sylwia Mosko ved Nordlandsmuseet. Konservatoren har vurdert objektet vårt og vi har kjøpt tilstandsrapporten fra dem.
Venneforeninga arbeider nå for å få finansiert en glassmonter som riksantikvaren godkjenner og så vil vi etter hvert invitere så mange som mulig velkommen til Røsvik kirke når vi har fått monteren på plass. Vil du gi en gave til venneforeningens arbeid kan det sendes på Vipps nr 5710087 eller bankkonto nr 4750 74 46813.
Kilder:
Artikkelserie Rørstad kirke i Folden, av Johan E. Brodahl
Heftet Wiwar nr 1, 2019, utgitt av Østfold Lokalhistorielag.
Artikkel om Krusifikset fra Borg ved Mona Bramer Solhaug, professor Emeritus v/kulturhistorisk museum ved UIO
Boka Menneskers møte, av Leif Strømdal
