Vi snakker ekte kjærlighet

Det er kanskje en klisjé, men alt som krever noe for å oppnå, det smaker som regel litt bedre enn det som går av seg selv.

Sånn er det i det meste av livet, men kanskje særlig for det å finne den rette å dele livet sammen med. For da Ole Johan Larsen og Steinar Andre Fredriksen ble spurt av meg om ikke vi i Saltenposten kunne få skrive om deres forestående vielse, så krevde det nok et ekstra lag med refleksjon før de sa ja.

Det er nemlig dessverre ikke automatikk i det at man kan glede seg over noe så grunnleggende elementært som kjærlighet blant to mennesker, selv om det heldigvis går i rett retning.

For den eneste forskjellen fra den store majoriteten av vielser i Røsvik kirke, er at Steinar og Ole Johan er menn. Begge to.

Nå høres dette kanskje ut som en totalt selvmotsigende formulering, all den tid det er gitt så mye oppmerksomher, men det burde ikke være noe ekstraordinært over det. For om man finner den rette, så burde ikke kjønn ha noe å si. Tvert imot, det burde være selvsagt at det var noe man skulle gledet seg over, med samme automatikk som om en mann og en dame finner sammen.

For det skal være sikkert, det er ingen automatikk i at et forhold er en drøm bare fordi man er av forskjellig kjønn. Det har vært en krangel eller to i den avdelingen gjennom årenes løp, for å si det mildt.

Det er grunnen til at jeg blir lei meg, og ikke så rent lite forbannet over de som ikke klarer å forstå at bildet er større enn som så. For det kom selvsagt et og annet stikk i kommentarfeltet på denne saken også.

Jeg skulle ønske de kunne tatt den praten jeg tok med disse flotte karene.

Man trenger ikke være mer enn et kvarter sammen med Ole Johan Larsen og Steinar Andre Fredriksen for å skjønne at det er meningen at de skal være sammen. At de utfyller hverandre, tar vare på hverandre, støtter og spiller hverandre gode.

At de bruker den livserfaringen de har fått gjennom livet så langt, og gir hverandre respekt og aldri noen tvil om hvor grunnleggende kjærligheten er mellom dem.

Jeg kan ikke forstå at det er noe som fremdeles kan provosere og irritere. Jeg tror faktisk at det å ikke glede seg med dem, er noe av det mest smålige jeg kan tenke meg. Det koster ingenting, men det betyr så ufattelig mye.

Det krever mot å fortelle til andre, eller en selv for den saks skyld, at man kanskje ikke er som man har trodd, eller at man har endret seg. Særlig når man nærmer seg pensjonsalder og de fleste har bestemt seg hvordan verden ser ut.

Lenge var et av de siste hindrene om man skulle få leve ut denne kjærligheten som gifte, både i kirke og på kontor, om man skulle få lov.

Men for mange er det nok det tradisjonelle med å love betingelsesløs kjærlighet i kirka, noe som veier tungt, selv om man ikke nødvendigvis er så veldig religiøs eller ei. Det har nok vært sin del av fordømmelse og vel så det fra den kanten, og da er det ekstra fint at de ikke bare ønskes velkommen, men feires av kirka.

At det nesten betyr like mye for de som jobber der som de som skal gifte seg, det er rett og slett veldig stas.

Torsdag ettermiddag kommer Steinar og Ole Johan til å gå ut på kirketrappa i Røsvik kirke som det første likekjønnede paret som ”rette ektefolk”.

La oss virkelig håpe på at deres åpenhet rundt det aller vakreste i livet bidrar til at de ikke blir de siste.