- Vi skjønte raskt at det handlet om minutter

Smilene og latteren sitter løst hos de to, selv om temaet er alvorlig. At det i dag er 40 år siden de havnet i det som skulle bli et av livets store drama, kan de nesten ikke forstå.

- Nei, men sånn er det. Tida går fort, sier Frank Øvrewall og ler godt sammen med Kjell Furumo.

Fredagskvelden for 40 år siden gjorde tilfeldighetene at disse to sammen med nå avdøde Dag Pettersen, skulle ende opp med å berge livene på Ludvig Næstby og hans kone Molla.

For da storbrannen brøt ut om kvelden den 5. januar 1979, handlet det om minutter før det hadde gått riktig galt.

Furumo og Øvrewall sitter på Rognan hotell med hver sin kaffekopp mens historien fortelles. Det er kaldt ute, men ikke i nærheten av den temperaturen som preget et iskaldt Rognan sentrum for 40 år siden.

- Vi var en gjeng som var på vei til sentrum for å gå ut på festligheter da vi så det lyste på himmelen. Så det ble raskt et annet fokus enn det var i utgangspunktet, sier Frank.

- Jeg var sammen med noen andre på Spørcken da vi så det brant, og det var bare å komme seg ut for å se hva som skjedde, forteller Kjell videre.

De to møttes så helt tilfeldig i sentrum sammen med Dag Pettersen, som også var med på de dramatiske minuttene som ventet.

Brannen startet i Finns Saloon i et av de gamle trebyggene i sentrum, og den spredde seg i en rasende fart.

- Vi visste at det bodde folk i andreetasjen i bygget ved siden av der brannen så ut til å ha sin opprinnelse, så vi gikk raskt til verks for å sjekke ut om de var hjemme eller var kommet seg ut.

Men der møtte de tre en låst dør, så andre alternativer måtte finnes. Det kom i form av en stige som ble satt opp mot balkongen i bakgården.

Jobben var klar hele veien, det måtte gå fort. Men Ludvig og Molla, som hadde bodd i trehuset i mange tiår, var blitt gamle og ikke så raske til bens. Ludvig hadde også hatt en operasjon ikke så lenge før, og var ikke helt i form.

Plutselig banket det på kjøkkendøra ut mot balkongen, og inn kom Furumo, Øvrewall og Pettersen i full fart.

- Vi fikk banket på vinduet og kommet oss inn. Der møtte vi ekteparet som bodde der, men de var ikke på noen måte klar over hvor knapt med tid det var. Det hastet å få dem ut, forteller de to.

Frank og Dag fikk tatt med seg Molla ned trappen, selv om det ikke sakte. Flammene slo igjennom veggen på vei ned, og det ble raskt klart at det ikke fantes noe alternativ til stigen snart.

Det betydde at Kjell måtte få med seg Ludvig ned den bratte stigen og ut i den kalde vinternatta.

Flammenes rov gikk mye raskere enn noen av de involverte hadde forestilt seg. Mens dramatikken foregikk med å få ut Molla og Ludvig Næstby, ble det raskt klart at dette ville bli en storbrann.

Trebebyggelsen og spredningen av flammene var faktorer som overmannet de frivillige i brannvesenet i Saltdal. Sammen med problemene med å holde vannet flytende i de mange minusgradene, måtte de konsentrere seg om å begrense skadene, og ikke redde det som allerede brant.

Kontroll ble det ikke før det kom mannskaper fra Fauske og Bodø for å bistå.

Ludvig fikk hjelp fra Kjell på oversiden og Frank under for å komme seg ned stigen mens livsverket gikk opp i flammer rundt dem.

- Det var ikke så mye snakk i dem. De var nok sjokkskadet og vel så det, forteller Kjell Furumo og kaster et blikk ut i den tåkete vinterdagen på Rognan.

Vel nede ble de to tatt hånd om av andre, mens de tre kjenningene fortsatte med å hjelpe til der det var bruk for dem.

- Det var ikke som i disse dager der man sperrer av og nekter tilgang til et brannsted. Det var folk overalt, både skuelystne og de som prøvde å hjelpe til, sier de to.

Men det var ikke noe å gjøre. Da neste dag opprant, var nærmest to hele kvartaler av Rognans sentrum borte for godt, redusert til en rykende ruin.

- Det var heldigvis ikke så mange som bodde i disse husene, det var først og fremst næringsbygg. Hadde det vært flere folk som bodde i andreetasjene, så hadde det vært mye verre. Det gikk så fort at det nesten er vanskelig å forklare, sier Kjell.

Men tross for at de utvilsomt reddet to menneskeliv denne kvelden, vil verken Frank eller Kjell ha noe heltestempel på seg selv.

- Vi gjorde det vi kunne for å hjelpe, og det gikk heldigvis bra. At denne brannen kunne endt mye verre er det ingen tvil om. Den forandret Rognan sentrum for alltid, og det ble gjort en god jobb med å planlegge hvordan det skulle bygges opp igjen. Så får man bare prise seg lykkelig at det gikk så bra som det gjorde, sier Frank Øvrewall og Kjell Furumo.