Vi prøver igjen - selvsagt

Jeg prøvde i denne spalten ved utgangen av 2021 å ønske 2022 velkommen som best jeg kunne.

Det var fortsatt pandemi og jeg visste at 2022 skulle starte på hjemmekontor.

Men det måtte da bli bedre enn sin forgjenger 2021? Tja, på noen måter ble det vel det, mens på andre - slett ikke.

I februar invaderte Russland Ukraina, og det har selvsagt fått følger for langt flere enn de to stridende partene.

Europa reagerte mot Russland med blant annet å slutte å kjøpe varer Russland selger, men noen av disse varene er viktige for europeiske land, slik som olje og gass.

Strømprisene har plaget og bidratt til frustasjon og forbannelse hos mange nordmenn i 2022, og flere har ikke kunne ha på den varmen de ønsker eller vaske klær når det trengtes.

En støtteordning er på plass, men noen sliter fortsatt. Det samme skjer på grunn av renter som går oppover, drivstoffpriser som er jevnt høye og matpriser som stadig stiger.

Mens dette skjer flytter noen av landets rikeste til Sveits, noe de naturlig nok ikke får allverden av sympati eller forståelse for.

Mange av oss kan stramme inn på forbruket. Det er vi nok flere som har godt av. Men jeg vil ha med flere på laget. Hvordan? Det må smartere folk enn meg finne ut av.

Men at matprisene går oppover mens man leser om avlinger som ikke blir høstet fordi det ikke lønner seg og at fryselagrene er fulle av kjøtt, samtidig som at mengden mat som kastes ikke går vesentlig ned, er ikke holdbart.

Vi kastet over 40 kilo per person i fjor. Det tallet må vi ta ned, og det må ned mye. FN meldte i 2021 at 17 prosent av all maten i verden ble kastet. Det tilsvarer 23 millioner fullastede 40 tonns lastebiler, nok til å lage en kolonne som strekker seg rundt jorden sju ganger. Det er selvsagt ikke bærekraftig, men temaet er heller ikke enkelt.

Ikke noen av dem er enkle.

Alle har ikke de samme utfordringene. I distriktene må folk kjøre bil når bussen går for sjelden eller togskinner bare er noe man har sett på tv.

For de som bor der hjelper ikke Follo-banen på noe som helst. Akkurat nå hjelper den jo ingen andre heller.

Men bensinprisen har noe å si.

Så, hva med 2023 da? Blir det bare elendighet igjen?

Jeg har akkurat gjort unna årets første influensa. Nå satser jeg på at året skal levere varene de neste drøye 360 dagene.

Når vi skal oppsummere på nyttårsaften, kommer det for de aller fleste til å være mye bra, selv om det kanskje kan være vanskelig å se hvor det skal komme fra.

Men vi kan alle gjøre litt. Vi må ta vare på både våre nærmeste, men også andre som trenger det.

Vi har fått (i alle fall ganske) blanke ark og noen fargestifter har fortsatt mye å gi selv om det begynner å bli tomt for både svart og grått.

Vi må sette pris på familie og kolleger, holde lokalsamfunnet i gang - blant annet ved å handle lokalt, om det er mat, bensin, strøm eller klær.

2020, 2021 og 2022 ga oss noen solide slag i trynet. Men det er historie nå.

Om vi prøver igjen i 2023? Med nyfunnet optimisme og håp?

- Selvsagt gjør vi det!