- Vi må si ja oftere enn vi sier nei!

Det finnes heldigvis mange «Ja-folk» der jeg bor. Mennesker som sier ja til å ta i et tak når de blir spurt, bidrar til hverandre og til fellesskapet.

Det ligger kanskje i sjela vår fra riktig gamle dager, hvor tette bygdetun samarbeidet, høstet jorda, tekka tak og oppdro ungene sammen, på dugnad.

Dette året vil kanskje gå inn i historiebøkene som revitalisering av dugnadsfølelsen, året hvor vi sammen tar ansvar for å være trygge.

Året hvor vi må tenke nytt. Året hvor vi må si ja oftere enn vi sier nei.

Jeg husker 17. mai for noen år siden. Jeg ble spurt om å holde årets tale i bygda i mitt hjerte, og jeg innledet med:

«Jeg er bådestolt, takknemlig – og ydmyk over å få stå her i dag – for å snakke høyt i mikrofonen på den største høytidsfesten Norge har. På den ene festen hvor alle er inkludert, uansett opprinnelse, farge, religion og taleevne. Jeg var ikke førstevalget til å stå her i år - men jeg var den første til å si ja. Og det er det det handler om. Å si ja. Om å ta en sjanse når den kommer. Om å skape noe når muligheten er der. Om å tørre å stikke seg frem – å si at JA – jeg har noe å si. Jeg har noe å gi. For det har vi alle. Vi må bare tørre. Å være modige. Og vi kan ikke være modige uten først å ha vært redd.»

Ja. Et så lite, og så kraftfullt ord. For ungene kan det være starten på en euforisk opplevelse på varme sommerdager når foreldrene svarer med favorittordet når iskremen lokker på butikken.

Eller når de ber om å få dra å bade og svaret er ja.

For ikke å snakke om den dagen den ene venter på den andre ved alteret og gir hverandre sine ja. Kanskje ikke like fantastisk å krysse av for det samme svaret på skilsmissepapirer noen få år etterpå, men hvem kan takke nei til magien i hvetebrødstiden?

17. mai feiringen over landet vårt var preget av en vekket dugnadsånd dette året. Engasjerte mennesker i vår flik av verden stilte opp og laget kanskje Norges lengste kortesje!

Ikke i antall biler – men i antall kjørte mil.

Fra øverst på Kosmo, nært grensen til Saltdal. Gjennom Karbøl, Misvær, Oldereid, Kvikstad, Ljønes, Skjerstad og Breivik. Nærmere 12 mil langs Kulturveien tur retur med veteran melkebil, korpsmusikk, brannbil og norske flagg.

Og en «grunnlovsfader». Det vil si, han ville blitt i 1814 om ikke veiene hadde vært så dårlig og innkallingen til Eidsvoll hadde kommet frem i tide, Proprietær Kristen Larsen Ellingsen fra Indre Leivset.

Han var innkalt som talsmann for Skjerstad sogn, som på den tiden favnet hele Fauskefjorden.

I år sto han i sanntid på melkerampen og bygde broer langs Kulturveien. Han skapte en inderlig følelse av tilhørighet, fellesskap og trygghet. I 17. mai talen min for fem år siden tenkte jeg nettopp det om grunnlovsfedre;

«For de visjonære,modige gamle gubbene for over 200 år siden handlet det om trygghet. At vi – som nord-menn, og senere også nord-kvinner kunne ta selvstendige valg for landet vårt i fremtiden – og ikke være prisgitt dansker eller svensker – eller andre som kunne komme inn fra sidelinjen å mene at de visste hva som er best for oss. For det vet vi selv. Om vi velger å si JA. Si JA til å ta ansvar. Si Ja til å stå på for å skape et trygt fellesskap.»

Grunnlovsfedrene våre er våre store forbilder. De gikk foran og banet vei for oss andre som er så heldige å komme etter. Gjermund Gryt som var gestaltet figuren på årets 17. mai langs Kulturveien er et av mine store forbilder.

Han sa ja.

Nå er vi kommet halvveis inn i vårt utviklingsprosjekt Kulturveien og onsdag skal vi arrangere vårt første formelle, uformelle «Jafolk»-treff i Misvær!

Det gleder jeg meg til!

Der skal vi møtes, 14 villige sambygdinger som sa ja på spørsmålet om å være med i Skjerstad kommunedelsutvalg i fjor.

Som sa ja til å bruke fritid, energi og krefter for å gjøre en liten ekstra innsats for vår flik av verden.

Vi skal møtes i lokalene til Misværostens fødested hvor takhøyden er god, og bindeordet er Ja! Hvor lukten av ost er byttet ut med lokale produsenters husflid, brukskunst, milkshake, kaffe og vafler.

I de tradisjonsrike lokalene som har rommet utvikling, verdiskaping og felles opplevelser i over hundre år. Fellesskap skapes nettopp gjennom ja, felles opplevelser. Ja!