- Vi må få leve egne liv

FAUSKE: - Fortvilelsen har gått over til rent sinne nå. Vi kan rett og slett ikke leve som dette lenger, sier de to.

De vil få fram at i alt snakket om demensboliger og omsorgsboliger i Fauske kommune, er det en gruppe som er grovt oversett. De som har behov for avlastning.

- Det er lovpålagt at kommunen skal komme innom for en samtale og se på hvordan det kan legges til rette hjemme. Jeg har akkurat fått beskjed om at det skal skje, 13 år etter at mannen min fikk slag, sier Vigdis og ler oppgitt.

Må passe på

Livet med slagrammede partnere har vært en årelang kamp for de to damene. Hartviksen og Kristensen har på hver sin kant tatt vare på sine respektive ektemenn i 17 og 13 år. De har vært der for dem, passet på dem, og lagt alt i sine egne liv på hylla for å være pleiere.

- Livet som mann og kone er over, det er omsorgsarbeider man er. Og det er 24 timer i døgnet, sier Vigdis mens Solveig nikker.

Det de etterlyser er en organisert avlastningstjeneste, slik at de ikke trenger å være der absolutt hele tiden. Sånn at de kan planlegge sin egen hverdag.

- Man blir på en måte fanget mellom sitt eget liv, og det å ta vare på et annet. Det er ingen vei ut, og svært vanskelig å finne hjelp. Det er tungt å svelge, forteller de to.

Maktesløse

Begge to mener også informasjonen og rettledningen til hva man har krav på, ikke på langt nær er god nok.

- Det er ikke sånn at noen forteller hva du kan forvente og hvor man skal gå i en slik situasjon. Du må finne ut alt selv, og det er ikke sånn det skal være, sier Solveig Hartviksen.

Fungerer ikke

Et av de aller største paradoksene er at hjemmebasert pleie - en velsignelse for veldig mange - fungerer helt mot sin hensikt når det kommer til de som er så pleietrengende som dette.

- Hvis man er i god form, helt klar i hodet og bare trenger assistanse av og til, er det et fantastisk godt tiltak. Det gjør at man kan være lenge hjemme, og slipper å flytte på sykehjem. Men når man ikke kan være alene, og i tillegg ikke kan kommunisere, så er det bare en forlengelse av en uholdbar situasjon, sier de to.

Ikke enestående

Begge er imidlertid veldig opptatte av å få frem at dette handler om noe helt annet enn offerroller og at det er synd i dem.

- Det er overhodet ikke sympati vi er ute etter. Men vi vil ha verdighet i ikke bare ett menneskeliv, men i to. Det handler ikke bare om den ene menneskeskjebnen, men om to.

- Vi er slett ikke alene. Bare på Fauske er det i hvert fall 12-13 kvinner som passer på sine ektemenn, og har de samme behovene om avlastning som det vi har. Dette er ikke enkelttilfeller, men en hel gruppe som har et stort behov for hjelp, slår Kristensen og Hartviksen fast.

Må se på egen hånd

De etterlyser at både administrasjon og politikere kommer seg ut og får sett virkeligheten. Å få oppleve på nært hold hvordan det er å leve som dette.

- Jeg tror ikke de skjønner hvordan vi har det og hvor maktesløse man føler seg. Jeg gir en stående invitasjon til hvem som helst av politikerne i Fauske kommune til å komme hjem til oss på besøk, sier Kristensen.

Begeret fullt

Hun har bestilt en ukes ferietur i oktober sammen med familie. Men om hun kan dra, vet hun ikke.

- Jeg søkte om avlastning i månedsskiftet august/september, men jeg har ennå ikke hørt noe fra brukerkontoret. Jeg aner ikke om jeg kan dra, slik det er nå.

Har hverandre

Til tross for det tragiske i saken, er de begge glade for å kunne ha hverandre å snakke og omgås med.

- Det er veldig viktig å ha noen å snakke med som forstår. Vi tror ikke noen som ikke har opplevd dette kan sette seg inn i hvordan det føles, sier begge to og ser på hverandre.

- Man trekkes ufrivillig bort fra et sosialt liv, fordi det ikke er mulighet til det lenger. Og det tar så mye krefter at man ikke ser muligheten til å ha noe sosialt liv hjemme. Det er ikke sånn det skal være.