Veteranen i veteranbåtlaget ser tilbake

Frostrøyken driver over båthavna i Tørfjorden. Luften er kald og rå med sine 16 minusgrader og snøen ligger tung på "Bolga" og de andre båtene. I klubblokalene er det lunt og fint. Per Reffhaug (79) skjenker kaffe i to kopper.

Den pensjonerte rektoren som kom til Sørfold på slutten av 60-tallet er den eneste gjenlevende av kvartetten som var med på å dra i gang Salten veteranbåtlag. Han husker godt hvordan det hele startet.

Høsten 1990 var Per og flere andre på VHF-kurs. På den tiden var det mange som gikk over fra fiskeskøyter med en bemanning på fem til sju mann til større havgående fartøy.

- Vi begynte å prate om at rundt 50 skøyter var lagt til kondemnering, noe vi syntes var forferdelig synd. Det var gode fartøy, men tungdrevne, sier han.

Sammen med Ivar Heide, Hans Skatvik og Torbjørn Andreassen begynte Per å lete etter et fartøy som de kunne drive og ta vare på.

De var innom to-tre stykker før de fikk høre om "Blomøy" i Brønnøy. Den skulle kondemneres to uker senere.

- Vi dro dit med én gang. Det var tre måneder siden motoren til "Blomøy" ble startet sist, men da han toucha startnøkkelen og Detroit-dieselen var i gang, da var det gjort, minnes han med et smil.

Utpå våren 1991 hadde de ryddet båten for gammelt utstyr, blant annet en reketråler. De var klar til å sette kursen nordover, men fiskerirettlederen mente at de ikke hadde nødvendig kompetanse for å gjøre det.

- Hans Skatvik hadde en voldsom stemme som runget i lokalet. Han viste til Fiskeridirektoratet, og mannen måtte gi seg. Vi hadde dessuten med oss tidligere eier av båten nordover, forklarer Per.

Dermed kunne de dra hjemover.

Dette ble starten på eventyret og Salten veteranbåtlag.

- Som jeg ser det i ettertid - en helt umulig oppgave for uerfarne folk med et brennende ønske om å ta vare på båten, innrømmer Per.

- Helt uten erfaring var dere vel ikke?

- Nei, vi hadde litt erfaring med båt og kunnskap om hav og kyst. Og vi så at den måten å leve på forsvant mer og mer, det båndet som var mellom kystfiske og kystfolk. Den gangen kunne det være 50-60 mennesker som var avhengig av en fiskebåt på en eller annen måte.

En forutsetning for å overta "Blomøy" var å danne et lag, og slik så Salten veteranbåtlag dagens lys. Det startet som en stiftelse med verdi i båten.

- Vi lånte 50.000 fra banken, men slet med å betale det tilbake. Da det gjensto 30.000 kroner på lånet, ble det strøket. Kanskje det var noen i banken som hadde et hjerte for gamle båter? Noen år senere fikk vi i alle fall 100.000 kroner fra Sparebankstiftelsen, forteller han.

Selv om båten var deres og de hadde fått den nordover, var det mye som måtte på plass. Båten måtte sertifiseres, og de som skulle føre båten måtte ta kystskippersertifikat.

Dermed ble det brevkurs over 13 brev, et instrumentkurs og en åttetimers eksamen.

- Vi besto, og båten ble sertifisert i Helnessund, sier Per.

Det var da de begynte å ta folk med på tur.

- I starten hadde vi med oss skoleklasser fra Straumen, både på fjordtur og til leirskolen i Sagfjorden.

Turene skapte ringer i vannet, og gjennom jungeltelegrafen og lokalavisene ble stadig flere klar over hva de drev på med. "Blomøy" og mannskapet tok folk med på fisketurer og ga dem skyss i fjordsystemet.

Alt arbeid og innsats som gjøres av medlemmene i veteranbåtlaget foregår på dugnad. All inntekt går rett tilbake båtene i form av utstyr og vedlikehold. I 2006 fikk "Blomøy" selskap av "Bolga", og laget kunne ta med enda flere på tur.

Må det større reparasjoner til, er det fagfolk som tar det. Ellers er det medlemmene selv som foretar årlig vedlikehold på båtene. I løpet av et år legger de ned rundt 3.000 dugnadstimer på turer og arbeid.

- Det blir 90.000 timer på 30 år, slår Per fast.

Selv om mange mener at båtene har vært viktig å ta vare på, betyr det ikke at det har vært lett å få offentlig støtte.

- Vi pleide å si at hadde båten vært lafta, så hadde vi fått masse penger. Den forskjellen som er i synet på historiske saker eksisterer ennå, mener Per Reffhaug.

Gjennom 11 år har han vært med på å løfte fram saken, både politisk og gjennom fartøyvernforeningen.

- Hvorfor skal ikke bygg til vanns tas vare på? Det har heldigvis vært en positiv utvikling, og nå er det ansatt en egen fartøyvernkonsulent på fylket, forteller han.

Per Reffhaug trekker fram Sørfold kommune, lokalavisene og fylkeskommunen som viktige samarbeidspartnere. Kulturminnerådet har også vært til hjelp flere ganger.

Etter hvert ble det så stor etterspørsel etter båtturer, at de hadde problemer med å ta unna.

- Vi ville helst ikke si nei til noen. Sommeren 2019 hadde vi 38 turer, sier Per.

De fleste båtturene foregikk i Folda, og de aller fleste til Rørstad der de blant annet hadde omvisning i kirken.

- Underveis forteller jeg om fjell og bebyggelse langs fjorden. Etter 30 år er jeg fortsatt så betatt og overveldet at jeg blir rørt, innrømmer han.

Det er mange fine og spesielle turer å se tilbake på. Stort sett hvert eneste år siden 1997 har veteranbåtlaget vært med på VM i skreifiske i Lofoten - i all slags vær.

En av de fineste turene Per minnes, er i 2019 da de var på landsstevne i Trondheim. De har fraktet brudefølge og brudepar, og noen har til og med tilbrakt bryllupsnatta ombord.

- Tre ganger har vi fått i oppdrag å ta med folk og urne ut dit fjordene møtes. Det har foregått i et utmerket, stille vær, og den stemningen som er ombord da er til å ta og føle på.

Veteranbåtlaget er opptatt av å bringe kunnskapen om båt og kyst videre til de yngre generasjonene. Det siste prosjektet deres går ut på å ta med skoleelever på båttur der de både får fiske og være med på strandrydding, historisk tur til Rørstad med mer.

- 30-40 skolelever har vært med så langt. Nå justerer vi prosjektet litt, men skal fortsette med det, sier Per.

Etter over 30 år legges det fortsatt ned en stor innsats fra lagets medlemmer, selv om gjennomsnittsalderen øker.

- Eventyret er ikke over, men det er noe med å skulle levere det videre. Vi er litt få medlemmer, så er stadig på jakt etter folk som ønsker å kjøre båt og prate med trivelige passasjerer i det flotte fjordlandskapet vårt, avslutter Per Reffhaug.