Vet godt hvor maten kommer fra

Kjøkkensjef Kristaps Minzars (29) svinger seg rundt og tar hånd om bestillingene. På kjøkkenet er hans mor allerede godt i gang. Hun har vært på jobb i noen timer allerede og har tatt unna mye.

Inne på kjøkkenet lukter det kokte poteter, gryterett, saltkjøtt og stappe. Det er ikke mye frityrfett og stekeos fra hamburgere her i gården.

Vanligvis er dette lavsesong, men på grunn av et folkemøte er det litt ekstra med folk her i dag.

- Det kan nok hende at folk passer på å spise her samtidig, sier Kristaps mens han legger opp et par tallerkener med dagens, som for anledningen er elggryte.

En dessertbestilling på to karamellpuddinger kommer. Kristaps ordner opp. Hjemmelaget pudding med pisket krem og litt pynt. Lekkert dandert i høye glass.

Kobbelv vertshus har blitt godt kjent for den lokale maten. Kristaps at de blant annet har mye elg på menyen.

- Vi har kjøpt inn fem store elger, som holder hele året. Noen kommer ferdig partert, mens andre ganger får vi hele dyret og må ta den jobben selv.

Dyrene kjøpes direkte fra jaktlagene og har travet rundt i skogene i Sørfold og Steigen før de ender opp på matfatet i Kobbelv. Enten i form av gryte eller hjemmelagde karbonader.

Kristaps slipper det han har i hendene og viser fram fryselageret. Det er fylt til randen.

- Det er jo et par tonn med elg det er snakk om, og torsk, og reinsdyr. Så det tar litt plass. Ennå er det to elger vi ikke har tatt i mot ennå.

Vertshus-eier Cato Sørgård kan imidlertid betrygge kokkene om at det skal bli laget en fryser ekstra for å håndtere maten. Han er nemlig opptatt av å beholde standarden på kjøkkenet som de har opparbeidet seg. Kjøkkenet har blitt bærebjelken på vertshuset.

- Når vi kjøper inn lokalt må vi kjøpe veldig mye av gangen. Det er sånn vi kan tilby det meste utover hele året også, sier Kristaps.

På kjøkkenet på Kobbelv vertshus er det altså mor og sønn som regjerer. Det var moren Marite som kom hit først. Hun hadde en venninne som jobbet her og tok turen fra Latvia.

- Jeg har vært kokk hele livet, sier hun med et stort smil.

Hun nikker ivrig på spørsmål om hun trives. Nå har hun vært her i fem år og har bosatt seg like ved.

- Mamma kunne verken norsk eller engelsk da hun kom hit. Hun hang opp lapper over alt med hva det het på norsk.

Sønnen Kristaps har vært her i fire og har vært kjøkkensjef de siste to årene.

- Jeg begynte å skrelle potet da jeg kom hit. Før det jobbet jeg som snekker, humrer han.

Hamburger står også på menyen, men det er ikke så mange som velger den. Vertshuset er en del av Arktisk Meny, som sammen med flere andre spisesteder i Nord-Norge fremmer bruken av lokale råvarer.

- Hvordan er det å jobbe så tett sammen med moren sin da?

- Vi gjør ikke det. For vi jobber sjelden på samme tid, humrer Kristaps.

- Enten jobber jeg på morgenen og hun ettermiddagen, eller omvendt.

Hver dag prøver de å tilby en form for vilt på menyen. I tillegg er den tradisjonelle møsbrømlefsa er populær. Det samme er saltkjøttet.

- Det blir gjerne etterlyst om det ikke står på menyen eller er på buffeten, smiler Kristaps.

Menyen setter han opp i samarbeid med moren. Men alle på Vertshuset får være med å si sin mening.

- Det er det som er så bra her. Det er så godt samarbeid, skryter Kristaps.

Ute i restauranten henger det en plakat på to språk, som forteller besøkende hvor maten deres kommer fra.

Torsketungene blir hentet i Lofoten, og hvalkjøttet kommer fra samme sted. Reinsdyrene har beitet godt på Saltfjellet og laksen blir fraktet fra Hamarøy. Bringebærene og potetene dyrkes på Strøksnes.

- I tillegg har vi karbonader fra Lundal, boknafisk fra Tysfjord og mere til.

Det er ikke så lett å huske alt sammen. Men fellesbetegnelsen er uansett at all mat kommer fra nærområdet. Og den filosofien har de tenkt å fortsette med.

Det er bare et par år siden Kristaps ble utdannet kokk.

- Jeg liker veldig godt å lage mat når jeg har slike råvarer og det utstyret jeg trenger. Her får jeg dessuten friheten til å gjøre nesten det jeg vil, sier han med et stort smil.

Likevel blir det ikke eksperimentert så mye med maten. For han velger å holde seg til tradisjonene.

- Men vi jobber hele tiden med å finne den gode smaken. Det er ikke mange plasser som er akkurat som dette, sier Kristaps.