Verdens sykeste land?

Denne artikkelen må du lese, sa en venn til meg.

Han sa det på en måte som både gjorde meg nysgjerrig og skapte en følelse av at jeg kom til å angre bittert om jeg ikke gjorde det. Javel, sa jeg, takk!

Han sendte meg linken.
Verdenes sykeste land, var overskriften. Jeg funderte et lite øyeblikk over hvilket land det handlet om, da jeg leste at «mer enn 70% av befolkningen er inaktive og beveger seg mindre enn de anbefalte 150 minuttene i uka. Sju av 10 er overvektige og mer enn to av ti har sykelig overvekt.»

Jeg måtte legge inn en liten tenkestopp, rynket pannen og leste.. Norge! Verdens sykeste land?

Det er det sykeste jeg har hørt! for det gjennom meg.

Vi er jo født med ski på beina og har vokst opp med mottoet «ut på tur aldri sur!» Dere kan jo ikke bare slenge ut en sånn påstand, sa jeg om artikkelforfatterne Ole Petter Hjelle, lege og førsteamanuensis ved Høgskolen Innlandet og Helle Aanesen Daglig Leder Aktiv mot kreft. (Artikkelen kan leses på NRK ytring 26 januar 2023) .

Men ordene satte i gang noe.

Underlig nok dukket det også opp en gammel strofe der Trond Viggo Torgersen synger:

Tallene surret og ble til spørsmål:
Tilhører du gruppa på 70 eller 30 prosent?
Beveger du deg 150 minutter i uka? Jeg husker at jeg nølte inntil en indre stemme hvisket med store bokstaver: SVAR ÆRLIG! Da dukket de glemte nyttårsforsettene om mer mosjon ( eller var det trening) opp igjen og ble et plagsomt minne!

Jeg leste forsiktig videre. «Tallene er nedslående og viser at Norge er i fysisk forfall. Faktisk er Norge, målt med andelen av befolkningen som er sykmeldt eller ufør......VERDENS SYKESTE LAND».

«Trøkker dem på så si som så:
Orker ikke, gidder ikke, passer mæ`kke , raker ræ`kke, vikke, hakke, måkke, skakke, fåkke , bøkke, takke, tøkke.........alle er så treige, allting går så fort .......»

Tankestopp. Surr.

Plutselig dukket det opp et klart og nærgående spørsmål. Har du sett deg sjøl i speilet? Er det ikke sånn at du bare legger merke til fronten og overser inntrykkene fra sida? Jeg antar at du ikke får med deg den slappe profilen med krumninger og kuler her og der?

Sakte men sikkert ble ordene jeg leste nærgående og alvorlige. Ingen kan trimme regelmessig for meg eller spise sunt på mine vegne. Jeg må nok gjøre det meste sjøl. Huff. Hvordan da? Det er jo så innmari kjedelig å trimme på egenhånd! Jeg har kommet til artikkelens omtale av forebygging.

«forebygging , som både er mer effektivt og rimeligere enn å behandle, blir avspist med smuler. Omtrent 97 av 100 norske helsekroner går til å reparere skader og sykdom som allerede er inntruffet.

Vi har strengt tatt ikke et helsevesen i Norge. Vi har et sykevesen». Den satt. Et sykevesen! Jeg får en ekkel følelse av noe skjørt og spøkelsesaktig.

Forfatterne avslutter
artikkelen med en oppfordring:
La 2023 bli året for det sunne skiftet, der vi sammen endrer kurs og gjenreiser den norske folkehelsen. Ja, det høres klokt ut, tenkte jeg og fortsatte og hva gjør man da?

Artikkelforfatterne har tre nyttårsønsker: Invester i forebygging og folkehelse. Trening som medisin i helsevesenet. Du og jeg må bidra.

Det er jo valgår. Kanskje forebygging kan bli valgkampens største debatt-tema? Ser du for deg at de tre nyttårsønskene får god plass i alle valgbrosjyrer, fører til intense partidueller på samfunnshuset , på pubene og i en del av de tusen hjem? Ærlig talt: Nei. Det er nok mer sannsynlig at du og jeg tar grep sjøl.

Om du bor i Saltdal kan det for eksempel bety å møte i treningsklær i den gamle idrettshallen på Rognan hver onsdag klokka 10. Der vil du møte en 30-40 andre voksne og bli med i ei treningsøkt på en og halv time. Det ledes av drevne fysioterapeuter. Det er bevegelser uten stopp, fengende musikk, godt humør og fellesskap. Rett og slett bare artig og hyggelig.

Du blir til og med glad når du kjenner du får gangsperre etterpå. Og attpåtil: det er gratis! I tillegg kan du kan du klappe deg på skulderen og si: Jeg tilhører de 30% av befolkningen som er aktive og beveger meg i retning av de anbefalte 150 minuttene i uka.

Vi ses.

Olav Eldøen er født i Oslo i 1948 og flyttet til Rognan i 1975. Han er gift, har tre døtre og fire barnebarn. Han har sluttet som barnepsykiater ved Bup Indre Salten, og er nå pensjonist og student.