Vennskap og visdom ved verdens ende

Det kom som en skikkelig overraskelse. At noe så enkelt som å gå, å sette den ene foten foran den andre, kunne bli så vanskelig. At det faktisk kan gjøre vondt å gå. Det var ikke med i mine tanker, da jeg fikk ideen om å begi meg ut på en pilegrimsvandring.

Jeg hadde til og med trent litt på forhånd. Riktignok på ski, og i kupert terreng. Så ja, dette var ganske annerledes.

Vinden rasler i de høye eukalyptustrærne. Regnet har gitt seg for en stund. Noen snille stråler av sol slynger seg mellom trestammene og tørker opp bakken. Lufta er frisk. Jeg går og går. Og går.

Ideen om en pilegrimsvandring oppsto på grunn av et akutt behov for kontinuitet. Ideen om å gå og vite at det bare er det man trenger å gjøre de neste dagene. Jeg syntes at hverdagen hadde fått en litt for høy vanskelighetsgrad, og ønsket å gjøre livet så lite komplisert som mulig, i alle fall for en periode.

Jeg ønsket kun å konsentrere meg om å gå. Vanskelighetsgrad én.

Det var feil.

Venninnegjengen på fire lander midt i Spania, i Madrid, i begynnelsen av påskeuka. Vi starter på glamorøst vis med ei natt på et luksushotell. Eksosfylt, men nydelig fortausfrokost i solskinn, midt i Spanias hovedstad.

Så setter fire glade jenter seg inn i en neglelakkrød leiebil. Med alt fra Sting til Eidsvåg på høyttaleren kjører vi mot nord-vest i fem timer, til vi kommer til Leon.

Derfra skal vi ta tog til den lille byen nord i Spania som heter Sarria. Siden vi finner ut at drosje er like billig, og at toget dessuten har gått, blir det drosjen. Det er vi glade for, siden Sarria nærmest viser seg å være en eneste lang oppoverbakke.

Men for en nydelig liten by. Taxisjåføren slipper oss av like ved stedets kirke, hvor vi kan hente pilegrimspassene våre. Det blir en ganske høytidelig affære med sakral musikk, røkelseslukt og helgener som kikker ned på oss på katolsk vis.

Tradisjonen med pilegrimspass stammer fra middelalderen. Passet var opprinnelig for å dokumentere at man var en ekte pilegrim når man kom som fremmed til et sted, og som pilegrim skulle man ha beskyttelse. Ordningen er videreført i vår tid, men brukes i dag for å dokumentere vandringen.

Vi må passe på å skaffe oss stempler fra hvert sted vi er innom. Spente som fire førsteklassinger går vi ut av steinkirken og begynner å snuse på den vakre landsbyen vi har havnet i. Det er rart endelig å være her, etter å ha planlagt reisen i ett og et halvt år.

Det er påske, og vi skal ut og gå pilegrimsferd!

Vi skal gå en del av pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Siden vi har bare ti dager til rådighet, velger vi å starte langt uti ruta. Det er 113 kilometer fra Sarria til Santiago, og derfra skal vi vurdere å fortsette helt ut til havet, til Finisterre.

En blid kvinne hilser med «hola» og vinker oss inn i et herberge hvor det lukter røkelse. Vi lemper fra oss 40-literssekkene, som inneholder alt vi skal leve av de neste ti dagene. Nysgjerrige og sultne går vi ut, og like over veien finner vi et rustikt og koselig spisested.

Her får vi servert en god og kraftig galisisk suppe, brød, øl og vin, og en kylling som ifølge min venninne antakelig er en gatehund eller katt. Hun vil ikke ha mer kylling på noen dager.

Som pilegrim må man ta tidlig kveld om man sover i sovesal. Grove steinvegger, køyesenger av jern og enkle pledd til å tulle over oss. Det er enkle forhold, og det blir kaldt om natta, så da er ullundertøyet godt å ha. Vi får selskap av et par syklister.

Om morgenen, første dag våkner jeg av at syklistene pakker utstyr. Kommer meg opp og i klærne, kjempegira for det som ligger foran. Spiser det som etter hvert blir en typisk pilegrimsfrokost litt lenger opp i gata. Tykk kaffe, stor brødbit med ost og spansk pølse og en ufattelig god, fersk appelsinjuice.

Vi er på vei. Vi har vært så spente på dette. På om det blir tungt, og hva vi skal møte. Men det starter perfekt, i 10-12 varmegrader, lett bris og noen solstråler. Vi går på en lett blanding av asfalt og landevei. Lar oss lett friste på første stoppested, av suvenirer som kamskjell, som er selve pilegrimssymbolet. De blir hengt bak på sekken.

Santiago, som betyr Sankt Jakob, var en av Jesu disipler. Byen Santiago De Compostela er bygd opp rundt katedralen, som skal være bygget over liket til Jakob. Ifølge vers 12 i Apostelgjerningene i Bibelen ble han henrettet i påsken i år 44. Sagnfortellinger sier hvordan liket ble fraktet over havet og endte i Nordvest-Spania.

Mange tror dette er årsaken til at St. Jakob har fått skjell-symbolet knyttet til seg. I tillegg til at de viste at man var en pilegrim, var skjellene fine som drikkebegre.

Etter en fin start, kommer regnet som vi vet er meldt. Vi håper i det lengste at det er unøyaktige prognoser. Første natta er vi heldige og kommer oss ganske tørt i hus. Men så viser det seg at regn, det skal vi få. I bøtter og spann. Ei stund holder regntøyet oss tørre, deretter begynner de små shoppene langs veien å tjene penger på oss. Først ei regnkappe, så en knebandasje og annet prekært utstyr.

Ettersom både jeg og venninna mi begynner å slite med hvert vårt kne, deler vi på knestøtten. Og siden hun har det verre enn meg, og må gå baklengs i nedoverbakker, bestemmer jeg at hun skal ha den. Sånn er det å være en gruppe på tur. Det handler om å være et «vi».

Vi konkluderer med at det er den monotone bevegelsen, belastningen på de samme stedene i tillegg til mye asfalt som har skylda.

Det ender med at jeg blir baktroppen som knipser bilder av alt mulig som dukker opp langs veien, som etter hvert til en gjørmete elv. Etter å ha gått i mange timer i pøsende regn, tidvis sklett og hagl, er vi våte, kalde og slitne, og kneet verker.

Vi er lykkelige da det første herberget dukker opp utpå kvelden.

Herberget viser seg å være stappfullt av våte pilgrimmer. Selvsagt er det det. Prøvelse nummer tre denne dagen er at vi må gå videre. Det er langt til neste herberge.

Tre av oss har kristen bakgrunn, den fjerde er veldig nysgjerrig på dette med påsken og hva som skjedde da. Vi forteller henne hver vår versjon av lidelseshistorien. Hun får tre ganske forskjellige utgaver, noe hun finner svært fornøyelig. Vi synger salmer og etter hvert julesanger, for å holde motet oppe på jakt etter nytt husvære. Etter enda en halv mil finner vi oss et rom, i noe som ligner en moderne flyktningleir.

Jeg er så sliten at jeg gråter idet jeg slenger fra meg sekken, og får trøst fra de andre. Nå haster det med å finne mat, men vi er akkurat litt for seint ute. Alt er stengt. Men etter å ha lett over hele byen finner vi til slutt en åpen pizzasjappe. Siden det er skjærtorsdag, kommer det et forslag om at vi skal ha nattverd, slik Jesus gjorde sammen med disiplene. Og nattverd blir det, med restene av pizzaen og spansk vin til.

Camilla og Maja som har en sterk tradisjon for bønn, avslutter kveldene med bønn og bibellesning. Noe som etter hvert blir en spesiell og fin turtradisjon for pilegrimskvartetten.

Ikke løp, pilegrim, det spiller ingen rolle hvor du er, men hvem du er, hvordan du føler deg, hvor du bor og hvem du er sammen med.

Skriften på murveggen inne i herberget gir oss noe å tenke på. At det er veien og ikke målet som betyr noe, og hvor mye jeg setter pris på vennene mine.

Langfredagen blir lang. Vandringen går på sitt skilpaddeaktige vis med refleksjoner om livet og døden. Det er kort mellom alvor og latter. Vi pauser i oppholdsvær på en liten kafé ved veien. Plutselig passerer en hel flokk med kyr så nær at de kan snuse på oss.

Vi er midt inni den spanske landsbygda, med alt det innebærer av sjarm og gjødsellukt. Lenger fram kommer vi inn i et litt annerledes og åpent landskap, som etter hvert går over i dype eukalyptusskoger. Den friske duften som omgir oss er oppløftende og motiverende.

Den lengste dagsetappen vår blir på 2,6 mil, stort sett i oppholdsvær, men regnet kommer styrtende på slutten av dagen. Klok av skade på regnværsdager bestiller vi herberge på forhånd. Det er så vidt vi får sengene våre, siden vi er litt seine. Så det er sånn vi skal ønskes velkommen etter en så lang marsj, kjefter og smeller jeg til de andre.

Om jeg ble overrasket over at å gå kan gjøre vondt, blir jeg denne dagen overrasket av hvor «hangry» jeg kan bli. Det dårlige humøret mitt gir seg i løpet av et gedigent spansk måltid som inneholder mye suppe, pasta, vin og til slutt sjokoladekake.

Vi sover i en stor sovesal uten vinduer og med tung luft, og forsover oss til frokost. Sulten og med hodepine må jeg starte dagens marsj, men en kilometer lenger fram langs ruta blir vi servert en herlig, gedigen frokost med egg, bacon og pommes frites. Surheten forsvinner raskt.

På grunn av diverse fot-skavanker, bestemmer vi oss for at vi ikke skal gå helt inn til Santiago første påskedag, som vi hadde tenkt. Vi går til forstaden som heter Lavacolla.

Ifølge tradisjonen var det her pilgrimmene vasket seg før de gikk inn i Santiago de Compostela.

Her tar vi inn i en sovesal med 30 senger, og til tross for at det er mange andre som sover her, er det rent, stille og rolig. Etter en god natts søvn er vi klare for siste etappe. Vi føler oss heldige som får gå i noe som ligner solskinn. Vinden rasler i eukalyptustrærne og vi har etter hvert kommet på «hei» med flere av de andre pilgrimmene. Eller som man sier langs pilegrimsveien; Buen camino!

Noen sykler, noen rir, noen går med staver. Noen går fort i sporty treningstøy og andre går sakte med trestokk og camino-kappe. Jeg har havnet i den siste kategorien.

Å gå sammen i en gruppe på pilegrimstur har både fordeler og utfordringer. Selv kjente jeg på behovet for å være alene med egne tanker. Samtidig er det trygt å ha vennene i nærheten. Vi ender med å inngå noen kompromisser, der vi tidvis går i hvert vårt tempo.

Det fungerer greit. Selv om jeg noen ganger føler at jeg bare henger på så godt jeg kan.

Veien vi går på, blir stadig mer trafikkert. Gammel, vakker steinbebyggelse overtar mer og mer for de fabrikkaktige og moderne forstadsbygningene. Enda lenger inn i byen er det høyblokker blandet inn i alt det gamle. Vi har peilet oss inn på å nå andre påskedagsmessen i den store katedralen. Det gjelder bare å finne den.

Jeg må gi opp kartleseren på mobilen min og ender med å følge Maja, som har endt opp som den naturlige reiselederen vår. De siste kilometerne inne i byen begynner regnet å øse ned i strie strømmer, og akkurat når klokka slår 12 ser vi den, Catedral de Santiago.

Den ruver opp foran oss, en majestetisk bygning i stein. Vi blir først utrolig skuffet fordi vi ikke får komme inn. Av praktiske årsaker må pilgrimmene legge fra seg sekkene sine i en bagasjeboks, som tar litt tid å finne, men vi rekker å få med oss halvparten av den helt spesielle gudstjenesten.

Vi får se når fire mann svinger et stort, gullforgylt røkelseskar hengende i et tau, som en pendel tvers gjennom hele kirka. Det er noe lattervekkende over det. Som tivoli og kirke, humor og alvor på en og samme tid. Og det kjennes fint å sitte der inne på benken og hvile og gjøre seg opp noen tanker etter alle milene vi har lagt bak oss.

En vei som folk har gått i tusener av år. De fleste i tro på at de kunne bli helbredet fra sykdom, eller for å kvitte seg med vekten av dårlig samvittighet, renselse. Min intensjon var vel mest å rydde opp inne i hodet, å finne en ro til å ta gode beslutninger. Men også for selve opplevelsen sin del.

Denne dagen spiser vi et godt måltid i Santiago de Compostela, og deretter premierer vi oss selv med å ta inn på et skikkelig hotell. Vi er ikke seine med å fylle badekaret og teste senger. Kontrasten fra køyesenger og gjørme er stor.

Planene om å gå ut til Finisterre må vike for slitne knær. Dermed blir det drosje og buss ut dit. For en lettelse det er å se havet igjen! Vi blir velsignet med solskinn og 15 varmegrader på stranda, hvor vi kaster oss ut i Atlanterhavsbølgene. Herfra rusler vi de siste kilometerne ut på selve tuppen, det man før i tida var selve enden på jorda, hvor alt tok slutt.

Men det er ikke slutt. Det er nå selve pilegrimsreisen starter. Med styrkede vennskapsbånd, ny inspirasjon, ny kunnskap om verden og meg selv, som jeg tar med meg hjem.

Og vi merker oss det som står tagget på en vegg ytterst ute ved verdens ende:

Jeg legger fra meg all frykt her. Jeg velger kjærlighet.