Vårens vakreste eventyr

«Velkommen til Kobberløpet 20. april. Vårens vakreste eventyr». På den måten reklamerte Petter Northug i en liten videosnutt på Facebook. Vårens vakreste eventyr…

Det er akkurat som om jeg har hørt det før. Fra min barndom minnes jeg at det var
Holmenkollstafetten som var omtalt som akkurat det. Og det er vel ganske mange andre som også gjør krav på å iscenesette vårens vakreste eventyr. Kobberløpet selv har i alle fall prøvd å snevre det inn litt. «Vårens vakreste skieventyr».

Se der ja. Det er jo litt mer spesifikt. For meg som ikke kan fordra å gå på ski er det i alle fall godt at det kan finnes andre vakrere eventyr enn å slite seg helseløs i nydelig natur med planker på beina. Men kobberløpet er enda mer spesifikke: «Vårens vakreste skieventyr i nord». Så da kan det altså hende at det faktisk finnes andre, minst like vakre eventyr, på ski, bare lenger sør.

Hvis vi skal forfølge den tankeganger bittelitt (og det skal vi jo, siden det akkurat nå er jeg som bestemmer) så kan jeg med stor frimodighet påstå at jeg er best i verden. Hvis man bare snevrer det nok inn.

Det er kanskje ikke så mye jeg er best i verden på, men det finnes nok noe. For eksempel ikke skigåing. Da ligger jeg nok bedre an i kakespising, men det er nok noen som slår meg der også. Men jeg er etter alle solemerker verdens beste skiløper med mitt navn. Eller verdens beste nåværende sokneprest i Sulitjelma og Valnesfjord. Det gjelder bare å sette kriteriene rett, så er vi best i verden alle som en. Det er jo noe å ta med seg.

Men tilbake til vårens vakreste eventyr. Hva er egentlig det vakreste ved våren? Og hvem står i så fall for det. Jeg vil jo mene at VårHerre vil ha et ord med i laget der, men det er nok de som er uenig med meg der også.

Men fuglekvitter, gåsunger og den lyse lysegrønne fargen som løvet har når det spretter… Det kommer ganske langt opp på lista over vårens vakreste.

Langt der oppe troner også 17. mai med flagg, hornmusikk, is og grilling. Det er mye å være glad for hva gjelder grunnloven vår, men at de var så forutseende å underskrive den i midten av mai, det er jeg glad for. Å få feire friheten midt i en langsom, lysegrønn eksplosjon i naturen gir en ekstra dimensjon.

Nå har jeg riktignok feiret nasjonaldagen både i regntøy og i scooterdress og med både votter og lue som en del av finstasen, men følelsen og vissheten om at våren er her (eller i alle fall like om hjørnet) gir en ekstra piff til feiringen.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at våren har jo mange sider og alle er kanskje ikke like vakre. Vårens vakreste eventyr er for eksempel definitivt ikke å oppdage at en eller annen hund eller katt har brukt hagen din som sitt eget private avtrede i løpet av vinteren.

Jeg hadde katt en gang i verden og tro meg – den verandaen, når våren kom seint i juni (dette var altså i Berlevåg) var på ingen måte verdens vakreste eventyr. Snøen som smelter avslører gjerne ting som egner seg best under snøen. Grøftekanter med plastbiter, tombokser og annet som vi mennesker i all vår visdom har plassert der i stedet for i søppelbøtta – det pynter ikke veldig opp.

Men, hvis jeg nå først skal være irriterende positiv og se muligheter i alt, så får man i alle fall muligheten til å rydde det opp når man først ser det.

Og så, helt i andre enden av skalaen, der hvor vi nærmer oss veldig det som faktisk er vårens vakreste eventyr, der er jeg så heldig at jeg får lov til å være med hvert år. I løpet av mai skal jeg få ha konfirmasjoner i Sulitjelma og i Valnesfjord. Og – man kan jo si mye om dagens ungdom, og det er det mange som gjør.

Jeg for min del har stort sett bare pene ting å si – i alle fall om de jeg har som konfirmanter. Selvfølgelig er de 14-15-åringer på både godt og…. la oss kalle det utfordrende. Men i all hovedsak er de flotte ungdommer som har masse gode egenskaper.

Og når de står der i våpenhuset, kledt i hvite kapper, sånn passe nervøse og klar til å gå inn i kirka, da er de fine, altså. Selv de tøffeste får noe mildt over seg og selv de mest klovnete får et drag av alvor. Ungdommer, i brytningstida mot voksen, som blir gjort stas på og feiret. Foreldre, besteforeldre og andre som står med stolthet i blikket og tårer i øyekroken når vi kommer inn i prosesjon. Det er vanskelig å få det vakrere. På terskelen til framtida, både konfirmantene og vi. Både i livets vår og i kalenderårets vår.

Våren har håpet i seg. Håpet om en god sommer. Håpet om sol og varme til oss som har karret oss gjennom mørketid og vinter nok en gang. «Haabet er lysegrønt» skrev Alexander Kielland for hundre-og-noen år siden. Jeg synes han traff ganske bra på fargeanalysen.

Er gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy, snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.