- Vanvittige 124 milliarder kroner ble brukt i julehandel i år?

Basert på forhåndssalget fra over 1.500 forhandlere blir 2022 et nytt rekordår for fyrverkeribransjen. Beløpet ser ut til å nærme seg 600 000 000 kroner. Seks hundre millioner kroner skutt i løse lufta på et par timer. Eller, rettere sagt, på et par minutter.

Samtidig leser vi hver dag om mange norske familier som har fått sine budsjett veltet av at levekostnadene har økt betydelig det siste året. Humanitære organisasjoner i storbyene melder om stor pågang av folk som trenger støtte til å overleve jula. Folk som ikke har nok mat på bordet. I Norge! I år 2023, som starter i morgen?

Hva skjer? Hvorfor?

Selvfølgelig er årsaken sammensatt. Det er ingen tvil om at Norge er blitt et land med økte forskjeller. Ikke bare økte forskjeller mellom rike og «vanlige folk», og med vanlige folk mener jeg folk som har vanlige jobber som man ikke blir rik av. Vanlige jobber som tillater et normalt liv etter norske standarder. Som tross alt er høye standarder! For begrepet «et helt normalt liv» har, sammenliknet med Norge, en helt annen betydning i andre land, til og med EU-land, som f.eks. Bulgaria eller Romania. De fleste land i Afrika og Asia skal ikke engang nevnes i denne sammenhengen.

OK! Forskjellene mellom dem som har mye og resten av befolkningen øker. Det er et faktum. Nå, etter min beskjedne mening, kommer det et nytt skille: kløften mellom folk som har «vanlige jobber» og folk som, av forskjellige grunner, ikke har jobb eller ikke er i stand til å stå i jobben. Ut fra det som kommer i media er det slike borgere som, i det siste, må ty til det skrittet og be om mat fra humanitære poster.

Hvorfor?

Den enkle forklaringen er at det de får i lønn eller at ulike stønad ikke strekker til alle utgiftene og til å ha mat på bordet. Og alle peker på «han stat» som skule sørges for at alle har nok til grunnleggende utgifter og matbehovet.

Samtidig, i mitt hode virvler det en annen tanke, men jeg må være veldig forsiktig med dens utrulling fordi jeg ikke ønsker å stigmatisere noen.

Men, livet i Norge var mye vanskeligere før oljen ble oppdaget i Nordsjøen. Det offentlige sikkerhetsnettverket for folk som var i nød var mye dårligere enn i dag. Det fantes en «Fattigkasse» som skulle ta seg av utgiftene som fattigstellet førte med seg. Fattigkassen mottok sine inntekter fra fattigskatten, som innbyggere med inntekt var pålagt å betale. Etter andre verdenskrig ble navnet endret til forsorgskontoret og ei stund senere til sosialkontoret, men på folkemunne forble uttrykket fattigkasse veldig lenge.

Uansett, selv om tidene var mye dårligere enn i dag, var det, av forskjellige grunner, veldig høy terskel for å søke om hjelp fra Fattigkassen. Min «blasfemiske tanke», som jeg er veldig redd å bli midfotstått på, er – er det blitt lavere terskel for å be om hjelp i dag? Selvfølgelig er tidene forandret, tankegangen er forandret, behovene er annerledes – hele livet er annerledes.

For å unngå å bli misforstått må jeg gradere meg og understreke at jeg ikke dømmer brukere av denne typen hjelp. Og at jeg forstår at det er folk som virkelig trenger hjelp. Men, da jeg snakket om forandringene som skjedde i perioden fra Fattigkasse til NAV beholdt jeg igjen, til sist – forandringer i forventninger. Forventninger til livet!

Dårlige økonomiske tider krever tilpasninger hos folk flest. Kanskje dusje kortere, kanskje senke temperatur hjemme eller handle varene på tilbud, kjøpe billigere julegaver, forandre noen vaner… Samtidig er kanskje den mest ønskelige forandringen – forandring i forventningene av nær fremtid? Midlertidig mental tillemping av forventningene som kan bidra til at vi lettere tilpasser oss dyrere strøm, rente, mat, drivstoff…

For, husk, nær 600 millioner kroner skal skytes opp i løse lufta i kveld!

Med dette «blasfemiske» avisinnlegget ønsker jeg Godt Nytt år til våre lesere.

P.S. I tillegg til vanlige ønsker om lykke og god helse ønsker jeg til oss bedre tilpasningsdyktighet til det som vi har i vente i 2023.

P.P.S. Til ettertanke - hørt av en drosjesjåfør i gamlelandet: Lykkelig er ikke den som har, men den som er fornøyd med det han har.