Under dette fjellet skal et helt brudefølge ha druknet

Denne artikkelen sto på trykk i Årbok fra Sørfold 2006, og er gjengitt med tillatelse fra forfatterens barn.

I den senere tid har Lokalhistorielaget vært engasjert i innsamling av stedsnavn. Etter hvert som strandlinjer, gardsbruk og utmark går ut av bruk, og brukerne går bort, forsvinner også de fleste stedsnavn. Som eksempel kan nevnes min egen lille krok av kommunen, kartblad 49 Aspfjord, der jeg har tegna ned 70 navn i tillegg til de som var på kartet fra før, og enda er der navn som ikke er kommet med.

Tid om annen treffer man på navn som henspeiler på en hendelse, gjerne ei dødsulykke. Noen er resultat av ulykker der tidspunktet og navn er kjent, andre bygger på legender som ligger så langt tilbake i tid at det ikke finnes noen nedtegnelser som tidfester dem. Et slikt sted er for eksempel ”Brurhellaren”, nærmest ei grotte i flomålet innafor Kalvbunesodden i Nævelsfjorden. Etter sagnet skal en båt med et brudepar og ukjent antall gjester ha rodd inn under hammaren for å berge seg unna en regneling. Så har sjyen flødd og båten blitt fast under hellaren. Man kan vel anta at brennvinskaggen var med i båten. Med bratte berg på begge sider er det umulig for en som ikke kan svømme å berge seg (Årboka 1980).

Bare et par kilometer fra Brurhellaren, forbi Vindvikodden, ligger Jensvika. Der går det ei revne skrått nedover mot havet. Denne gropa heter ”Jensvikrevvo”. 4. juli 1916 ble Jens Jakobsen fra Vassvika funnet omkommet her. Om han ble funnet i selve revva eller i bukta, vites ikke. Jens var Kjellaug Mjånes og Alf Kristiansens oldefar.

Noen meter utafor Vassvikøyra ligger en del store steiner nedover fjæra. Stedet kalles ”Daumanns-
øyra”, etter en hendelse som skjedde her 5. juni 1840. Etter muntlige overleveringer skal de tre som omkom her ha vært i Røsvik og handlet, bl.a. skal de ha kjøpt en dunk brennevin. En lapp skal angivelig ha forgiftet brennevinet, noe som skal ha ført til deres død. De tre var ”gaardmann” Willum Olsen, 58 år, ”gaardmann” Jacob Sivertsen, 36 år, og ”husmann” Elias Sivertsen, 34 år. I kirkeboken har presten skrevet under rubrikken ”dødsårsak”: - Disse tre druknede.

Willum Olsen hadde bare ei datter, Martha. Hun blei bestemor til ”hån Ludvig i Ness”, som eldre folk minnes som ringer i kirken. Jacob og Elias var brødre, fra Ytre Styrkesnes, gift i Sjunkfjorden. Jacob hadde ei fire år gammel datter, Kristine. Hun giftet seg i 1862 med Wilhelm Nilsen i Kjerringøy, og de ble foreldre til Peder Wilhelmsen (Pe - Wellesmo), i Vassvika, Paul Vassviks bestefar. Husmann Elias Sivertsen var barnløs. Alle bodde i Sjunkfjorden, og hvordan det kunne bli for alle dem som satt igjen når alle voksne mannfolk på plassen var døde, er ikke til å tenke på. Hvordan det hadde seg med det forgiftede brennevinet, blir bare gjetninger. Det ble i alle fall ikke opprettet sak om det, på tross av at den mistenkte var kjent.

I Einarvika innafor Sjunkan, bodde Einar. Han dreiv med kopping og årelating. En gang han var på heimtur fra Valnesfjord hvor han hadde vært i embets medfør, traff han den mistenkte lappen på fjellet. Da lappen forstod at Einar hadde han mistenkt for å ha forgiftet brennevinet, kastet han seg over Einar og knegikk han. Einar skal ha fått tak i ”snepperten” og skåret lappen i handa så han forblødde. Deretter kreket Einar seg ned til Sjunkfjorden og ga beskjed om det inntrufne. Lang tid etterpå skal det ha blitt funnet levninger etter et menneske på fjellet mellom Drogvasskar og Sørskar.

Den 22. april 1839 hadde den 79 år gamle Morten Andersen fra Botn vært i Bjørnsvika og fått ei børe fisk. Da han ikke kom heim til Botn, blei det satt i gang leiting. Han blei funnet på en håg, der satt han død med fiskebøra på ryggen. Hågen blei naturlig nok kalt ”Morten-Ainnersohåjen”.

I det samme området, i nærheten av Moldforsskar, er det ei lita tjønn som kalles ”Jakobiatjønna”. Hvorfor den heter det er ikke kjent.

I 1864 flytta en svenske ved navn Johan Gustav Karlsen til Ytre Styrkesnes. 28. oktober 1867 omkom han under vedfløting i Strøksneselva. Fossen er siden blitt kalt ”Johangustavførsen”, skjønt det i dag knapt er noen som vet hvilken av fossene i elva det er? (Info Asbj. Lind).

På Ytre Styrkesnes, mellom Lappvika og Støviknes, er det ei lita bukt som kalles ”Annikabukta”, og et overflødd skjær utfor heter ”Annikaskjerr”. Ifølge Hilda Zakariassen fortalte engang Hilmar Olsen at her hadde de funnet ei jente som hette Annika, omkommet.

Innerst i Hestvika er det ei lita bukt som kalles Likvika. Navnet henspeiler på et likfunn men tidspunktet er ikke kjent.

I Kalovika innfor Leirfjordgarden ligger en stein i flomålet som kalles ”Kressen-Jensso-skolten”. Hvorfor den har dette navnet, vet ingen i dag.

Mellom Lille-Kalvika og Aspenes renner ei lita elv nedover bergan. Den kalles ”Lars-Siversoelva”. Jeg spurte engang min mor om hvorfor den hadde det navnet, og hun sa at det var fordi en Lars Sivertsen enten hadde druknet der eller var funnet omkommnet der. Hvem denne Lars Sivertsen var, kjenner jeg ikke til.

Noen meter utafor Lars-Sivertsoelva ligger en stor stein litt utfra land. Ved flo sjø er den overflødd. Legenden forteller at to eller tre kjerringer som skulle til Kalvika med barselmat, rodde seg opp på steinen og omkom. Om dette er tilfelle eller ikke, er ikke godt å si. Dette kan være et såkalt ”Vandresagn”. I Elvfjorden, utafor Åseli-
straumen, ligger en lignende stein som kalles ”Grautdallen”. Her skal to kjerringer ha rodd seg opp og omkommet når de var i samme ærend som kjerringene fra Sørfold. Grautdallen ble funnet på steinen, derav navnet.

Et stykke opp i Aspfjorddalen skjærer et lite dalføre seg på tvers av terrenget og ender opp i elva ved Forsan. Dalen kalles ”Nekko-daln”. En gutt som het Nikolai skulle følge en lapp fra Aspenes og innover fjellet for å hjelpe han å bære. Gutten skal ha blitt funnet død i dalen. Om dette er til troende, kjenner jeg ikke til. Men en grunn til slike navn var det gjerne.

I årboka for 1994 har Trond Raaum en artikkel om ”Martaflåget” mellom Megården og Nordfjorden. Her forteller han om Marta Eriksdatter som blei funnet omkommet under flåget 19. august 1867.

Marie Zakariassen gikk bort i august 2022.