Trenger vi i grunnen journalistene?

Å være journalist i lokalavis har gjort noe med min oppfatning av virkeligheten. For det første får jeg se steder og komme på innsiden «der det skjer», der jeg aldri ellers ville tenkt på å sette min fot.

Det har ført meg til menneskemøter jeg aldri ellers ville opplevd. Det har også fått meg til å innse at nittini prosent av alle mennesker er hyggelige.

Men det aller viktigste jobben har gitt meg, er et mer nyansert syn på verden. At ting ikke alltid er det man først tror de er.

Blant de mindre hyggelige sidene er å bli jagd fra et ulykkessted, eller bli kjeftet huden full fordi man legger ut saker på nett like etter en ulykke har skjedd.

Jeg har full forståelse og respekt for at pårørende kan få sjokk når de ser den knuste bilen til noen av sine nærmeste på nettavisa før de aner noe selv.
Men vi skal informere, og vurderer selvsagt hvert tilfelle for seg.

En dag fikk vi besøk av en rasende kvinne i redaksjonen, som truet og kalte oss stygge ting, etter en nettsak om en ulykke.
Hun hadde en oppfatning av at vi koste oss med dette, og kalte oss sensasjonsjagende jyplinger.

Sannheten er at vi har like mye empati som andre. Vår journalist gremtes over å skulle ta bilder på ulykkesstedet, og ville nok heller hjem til middag. Men hun gjorde sin plikt.
Det er ikke sånn at vi er komfortable med at andre mennesker ligger og blør.
Vi er stort sett like redde som alle andre når vi kommer til en dødsulykke.

Det har hendt jeg har stått og grått mine modige tårer på et ulykkessted, og samtidig bedt en stille bønn for de involverte.
Når man da samtidig må ta seg på tak og kvinne seg opp for å gjøre en jobb, føles det så unødvendig å få spottende og hatske kommentarer fra folk på stedet.

Antakelig er jeg så langt fra en katastrofejournalist du kan komme. Kanskje er jeg for langt ute på den kanten. Jeg vil heller skildre menneskemøter, beskrive miljøer. For det er meningsfullt.

Men vi skal informere, også. Selv om det i noen tilfeller kan føles støtende for de det gjelder. Og selv om vi «hele tida» blir slått.
For vi kan ikke ta opp kampen med sosiale medier i å være raskt ute med hendelsesnyhetene.

I dag går hvermansen rundt som et lite mediehus for seg selv, takket være ny teknologi.

Når et tak har blåst av et hus, når et ras stenger en vei et sted, når en hest har slitt seg og springer på riksveien eller det brenner i et bolighus, er det ofte på Facebook vi leser om det først.
Og vi i media må bare gi opp å konkurrere. Men det er ikke nødvendigvis et tap. For kanskje er det sånn at mediene kommer inn på et annet sted.

Kanskje har journalisten har fått en annen og mye viktigere rolle enn å spre informasjon.
Nemlig å sortere, filtrere, velge ut. Bruke øyne, ører, sanse og formidle verden åpent. Men ikke nødvendigvis nøytralt. Så objektivt som mulig, ja, men aldri nøytralt. Det er ønsketenkning.

Det er ikke heller alltid riktig.
I de tilfellene urett og overgrep begås, der det er åpenbart hvem som er den svake part, skal vi vende det beste øret dit.
Vi skal la alle slippe til orde, ja, men vi kan velge vår vinkling.

Vi kommer fortsatt til å ta bilder på ulykkessteder og lage video når det brenner. Se for deg en verden uten at noen skulle informere om det som skjer, slik som i totalitære regimer. Det er skremmende.
Men enda viktigere er det at vi skal gå makta i sømmene.

Se for deg at vi kun skal forholde oss til informasjon som er totalt usensurert, via venners venners Facebook-oppdateringer.
Et mylder av informasjon som gjør at vi ikke vet hva vi skal forholde oss til.

Noen må fortsatt gå til kilden, snakke med kilden, uten å anta.