Tør du å si fra?

Jeg står på kjøkkenet og rører i grøten. Et ubevoktet øyeblikk, og den koker over. Typisk og irriterende.

Men lukten av svidd melk bringer meg over 25 år tilbake i tid.

Vi var noen venninner som brukte å være trillepiker.

Det er kanskje ikke så vanlig nå til dags, men vi spurte altså noen av småbarnsforeldrene i nabolaget om de ville at vi skulle trille en tur med barna deres. For det fikk vi kanskje en tier eller to.

I en periode brukte jeg å trille tur med en liten gutt. Han var kanskje et par år gammel, litt sjenert og stille av seg.

Hjemme hos ham luktet det litt rart, som om noen hadde svidd melk på komfyren. Utenfor huset brukte det å lukte kattepiss.

I en periode var jeg og en venninne ute og trillet unger flere dager i uka, enten alene eller to sammen.

Etter en stund dabbet interessen av, og jeg kan ikke huske at jeg hadde noe mer med den lille gutten eller familien hans å gjøre.

For noen år siden kom det meg for øre at han kanskje ikke hadde det så bra i oppveksten.

At han ikke ble tatt så godt vare på som et barn bør, og at han tidlig måtte ta vare på seg selv og søsken.

Jeg ble egentlig ikke så overrasket.

Sett i ettertid burde jeg kanskje ha skjønt at alt ikke var som det skulle der hjemme, men jeg var nok ikke gammel nok til å forstå det den gangen. Jeg lurer på om det var noen andre rundt dem som tok affære.

Det er viktig å bry seg, og å si ifra om man mistenker at det er noen som ikke har det bra. Én ting er når barn ikke blir tatt ordentlig vare på av foreldrene.

Enda verre er det med de som blir utsatt for overgrep.

Ifølge regionlensmann Robin Johnsen er Nordland det politidistriktet med flest overgrepssaker per innbygger.

Sakene som har blitt rullet opp i Tysfjord har nok vært sterkt medvirkende til det høye tallet.

Da Johnsen informerte Sørfold kommunestyre om krimstatistikken i distriktet nylig, sa han at antall lovbrudd neppe hadde økt, men at terskelen for å melde fra var blitt mindre.

Han understreket også viktigheten av at alle følger med og sier fra dersom de har mistanke om at noe er galt.

Uansett om man er lærer, helsesøster, nabo eller trener, så har man et ansvar. Det er ikke lov å lukke øyne og ører fordi man synes det er ubehagelig å ta tak i det.

Kanskje er det bare en dårlig magefølelse man har, kanskje er det noe som blir sagt, eller noe man har sett som gjør at alarmklokkene ringer.

Det skader ikke å undersøke litt nærmere, om så bare å spørre om alt er i orden. Kanskje får man avkreftet mistanken, kanskje blir den bekreftet og man må gå videre med den.

Det er nok fortsatt store mørketall innenfor området, men de blir mindre hvis flere tør å si i fra.

Det har uten tvil blitt mer åpenhet rundt temaet, blant annet gjennom reklamekampanjer og medias dekning av Tysfjord-saken.

«Du ser det ikke før du tror det», er et omskrevet uttrykk som blant annet er brukt i en rapport fra en nasjonal konferanse om tidlig innsats rettet mot utsatte barn opp til seks år.

Det handlet spesielt om barn som ble utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Det er vel litt slik at man tror godt om folk, og at noen kanskje ikke VIL se det som foregår rett foran øynene på dem.

For at man skal kunne oppdage urettferdighet, omsorgssvikt og overgrep mot barn, så må man innse at det faktisk foregår.

Jeg tror at store barn og ungdom av i dag vet og forstår mer enn det jeg gjorde den gangen jeg var trillepike. Og jeg tror og håper at de er i stand til å si i fra til voksne dersom de tror at noe er galt.