Toppen av kransekaka

Jeg har en idé om hva jeg vil med dette, men så tenker jeg at jeg kanskje finne en fin definisjon et sted på det store internettet. Men der kommer jeg først over en artikkel på statskanalen sine hjemmesider hvor man seriøst (spørreundersøkelse og greier) diskuterer hva man skal gjøre hvis det er tomt for oppbrutte kransekakebiter i et selskap.

Ta fra bunnen, ta fra toppen eller bare la det være, siden man ødelegger kransekaka. Og som vanlig når ting diskuteres på nett, så har tilsynelatende alle sterke meninger. Såpass vanskelig var det å finne ut av at man måtte tilkalle eksperthjelp hos Regal kjeks- og kakefabrikk. Riktignok er artikkelen fra desember 2014, men jeg får fortsatt littegranne lyst til å si «Er det dette skattepenga mine går til». Men det skal jeg ikke.

Jeg skal i stedet forsøksvis holde meg på det sporet jeg hadde tenkt (og som jeg allerede har sporet av fra før jeg egentlig har begynt). Nå føler jeg at jeg tar med dere som lesere på det som i lærerutdanningen min het «Prosessorientert skriving».

Men altså! Toppen av kransekaka.

Det er jo et uttrykk som sier noe om noe som er bra. Det som er best og øverst, høydepunktet. Uttrykket brukes både om mennesker, om hendelser, om opplevelser og om mye mer. Felles er at det forteller noe om det aller beste. Om «Toppen av kransekaka» i bokstavelig forstand refererer til den øverste ringen eller til pynten på toppen er jeg litt usikker på, så jeg kommer til å forholde meg lett pragmatisk til det.

Jeg mener – hvis det ikke er noe pynt på kranse-kaka, så er det jo den øverste ringen som er på toppen.
Men toppen av kransekaka – om den er spiselig eller ikke – hviler på noe. Den attende og minste ringen (eller er det den første ringen som er øverst? Skal jeg nå spore av med det også?) ligger der pent plassert oppå 17 andre ringer. Ringer som er større og, ut fra en kakespisers perspektiv, bedre. Likevel er det altså spesielt stas med toppen.

Nå er jo jeg riktignok godt over middels glad i kake, men jeg kan altså ikke skrive en hel avhandling om «Toppen av kransekaka» uten at jeg kobler det til noe annet og vel så viktig. Kransekake er riktignok godt, men det finnes altså viktigere ting her i verden.

For min del er det lett å si noe om dette ut fra hvor jeg jobber. Å være prest føles av og til som å være toppen på kransekaka. Jeg er synlig i mye av det jeg gjør, jeg møter opp i bryllup, dåp og begravelser og er den som vises. Og hvis folk har gode tilbakemeldinger, så er det ofte jeg som får dem.

Men hva med de andre? Alle de som jobber og som legger til rette for at ting skal skje. Men ikke minst – og nå er jeg vel omsider kommet til det jeg ville skrive om – hva med alle de frivillige?

Hvordan hadde kirker, bedehus og menighetshus sett ut hvis det ikke var for ildsjelene – de som har brukt timer, dager, uker og måneder av sin tid på dette de brenner for. De som har arrangert basarer og samlet inn penger til alt fra orgel og lydanlegg ned til malingen på benkene. Det er altså stekt et fjell av vafler og strikket et berg av lester, votter og gensere av alle disse.

Og – det må vi bare innrømme, gutter – i dette tilfellet er det damene som har båret (eller strikket og stekt) det meste. Her er jo ikke kirka i en særstilling. Frivilligheten har opp igjennom årene vært utrolig viktig på så mange områder i samfunnet.

Ta for eksempel idretten. Hvor mange ildsjeler og engasjerte foreldre har ikke brukt timevis av helger og kvelder og ferier for at unger, ungdom og voksne skulle få drive med idretten sin. Hvor mange smågutte eller -jente kamper hadde blitt spilt uten de frivillige? Hvor mange friidrettsstevner eller håndballkamper?

Hvor mange idrettsutøvere hadde hatt muligheten til å trene, konkurrere og bli best i verden hvis det ikke var for alle de frivillige som la til rette for dem opp igjennom oppveksten? Toppidrettsutøvere – eller for den saks skyld bredden hviler på kransekakering etter kransekakering av draktvaskere, loddselgere, pølsekokere og saftblandere.

Og korps! Korpsforeldre har blitt et eget ord. Uniformer som skal sys fordi poden har snubla i nedoverbakke med stortromma på magen (neida, jeg er IKKE fortsatt bitter for det som skjedde i 1984), unger som skal kjøres, rundstykker som skal smøres.

Og så har jeg ikke nevnt Frivillighetssentralen og speiderne og Sanitetsforeningen og Røde kors og…

Vafler, strikking, alle de som sitter timevis på kjøpesenteret og selger lodd eller har mot til å gå innom stort sett alle butikkene for å be om premier til lotteriet. Og butikkene som sier ja, ofte uten at de har mer igjen for det enn litt goodwill.

Jeg kunne ramset opp mye lenger, men dere begynner antakeligvis å ta poenget mitt nå.

Så dette er min hyllest til dere (og av og til oss) som står på hver eneste dag for at andre skal få være på toppen av kransekaka. Alle de andre ringene – som jo egentlig er mye større – og som faktisk er laget av akkurat det samme som den øverste ringen. Uten dere ville toppen av kransekaka vært en liten og stusselig kransekakering som lå helt alene på bordet og slett ikke var noe stas. Takk, på vegne av veldig mange!

Og forresten – man skal ta fra bunnen hvis det er tomt. Men ifølge ekspertisen er det vertens oppgave å sørge for at det alltid er brutt opp kransekakebiter, så man skal visst ikke gjøre det selv.