Tok store sjanser for å berge avisen

Sin første arbeidsdag i en avis husker Arild Bjørnbakk som om det var i går. Det var en sommerdag i 1974.

- Det var den 1. juli i Nordlandspostens avdeling på Fauske, sier han med et lite smil og lar blikket følge trafikken som glir forbi på E6.

Ny kunnskap

Siden har han mer eller mindre vært i avisbransjen, og har holdt ut i 41 år. Det forsvarer han med at han hele tida søker nye erfaringer. Er på offensiven.

- Min filosofi er at hvis man skal kunne være her, må man stadig ut og skaffe seg kunnskap og få input. Man må utfordre seg selv. For ikke å stivne totalt og bli sittende i et hjørne, sier han.

- Turte ikke

Starten var bratt. Skikkelig bratt. Da var han frilansjournalist for Nordlandsposten, og jobbet samtidig på Salten turistkontor.

En dag fikk han et helt spesielt tilbud fra daværende redaktør Gudmund Andreassen om å overta ansvaret for Nordlandspostens fauskeavdeling.

- Jeg sa nei. Jeg turte ikke, innrømmer Arild.

Fotointeresse

Men sjefen hans på turistkontoret, Gustav Berg, som tidligere hadde vært journalist i den samme avisa, pushet på.

- Han sa «Arild, dette klarer du».

Han så potensialet i den unge mannen, som i sin ungdom hadde tilbragt mange timer med å se verden gjennom ei kameralinse.

Da han var 11, flyttet familien fra Fauske til Mo. En av favoritthobbyene ble etter hvert å ta bilder og å springe inn på mørkerommet på ungdomsklubben og få fram resultatet.

Ble overtalt

Som 21-åring flyttet Arild tilbake til Fauske. Og med fotokunnskap i bagasjen ble veien til Nordlandspostens lokalredaksjon relativt kort.

Etter en overtalelsesmanøver fra gammelredaktør Berg ble nei til tja, og etter hvert ja.

- Jeg ringte tilbake og sa at ja, jeg fikk prøve. Men jeg tok en jobb som var ei stor utfordring for meg, sier Arild og ser tankefullt ut i lufta.

Kameralinser med ulike diametere og lengder, blitzer og batterier omgir arbeidspulten hans, hvor han har utsikt mot rådhuset.

Ekstra utfordring

For ikke visste han da at han slet med det man i dag kaller dysleksi. Kollegene hans trodde han slurvet. I virkeligheten hadde han strevd seg gjennom mange års skolegang med diagnosen som gjorde at han alltid måtte kompensere, på ett eller annet vis.

- At jeg først i voksen alder oppdaget at jeg hadde dysleksi, det har vært tøft, sier Arild som opplever at han har blitt møtt med respekt i yrkeslivet.

- Jeg er veldig takknemlig for det.

Mot alle odds

Arild mener selv det på en måte er mot alle odds, at han fortsatt står her i dag, med kamera og notisblokk.

- Jeg har gått løs på noe som jeg i utgangspunktet ikke har forutsetning for å gjøre. Men jeg er sta, sier han.

Mye har forandret seg siden den gang da den unge Arild sto «på hau» i mørkerommet.

Det ble etter hvert en del skolegang og kurs. En mastergrad i statsvitenskap og flere kurs innen journalistikk gjennom Norsk journalistlag.

Under overflata

I 1995 ble det store vendepunktet, da Saltenposten ble et nytt tilskudd i mediehverdagen i Indre Salten. Det var Snorre Pedersen som først lanserte ideen om en avis som skulle være styrt fra Fauske. De første seks årene med Arild som redaktør.

Etter hvert gikk han over i en stilling som politisk redaktør, og fikk en mer fristilt rolle. Han fikk da ta i bruk det han hadde lært i forhold til journalistikken.

Det ble naturlig å bevege seg mer under overflata i lokalsamfunnet.

Journalistpriser

Det resulterte i flere større avsløringssaker. Den ene av dem, der Arild gikk løs på forholdene for de vanskeligstilte ungdommene på internatet i Røvika, førte til LLAs journalistpris i 2011. Året før avslørte han at det fantes en relativt stor gruppe bostedsløse på Fauske; så mange som mellom 20 og 30 stykker.

Informasjonen om Røvika fikk han ved å gå gjennom tilsynsrapporter gjennom en tiårsperiode.

- Jeg ville bevise at man ikke behøver å ha Dagbladet eller VG i ryggen for å kunne gå i dybden, det går også an i en nordnorsk lokal tredagersavis.

Ros til ledelsen

Men han takker den øvrige redaksjonen for at han ble fristilt til å jobbe slik.

- De andre måtte kanskje ta i et ekstra tak, og jeg måtte drive en del venstrehåndsarbeid med det daglige nyhetsstoffet. Ledelsen skal ha kred for at de tillot meg å drive med dette - det er ei fjær i hatten for Saltenposten.

I tillegg til at dette har vært den største utfordringen; nettopp å begynne å grave ting, er det også det som har gjort at han har følt mening ved jobben.

Samfunnsoppdraget

At han har holdt ut i over 40 år, i noe som på mange måter kan være en utakknemlig jobb. For man mister noen venner. Eller det man trodde var venner.

Han har noen få igjen. De er til gjengjeld svært gode.

- Men vi må aldri glemme samfunnsoppdraget. Det er en selvfølge også i framtida, sier Arild.

Han mener det er særlig viktig i denne tida hvor media er sterkt presset, og hvor mange tror det bare er å løse ting gjennom sosiale medier.

- Det er her den store forskjellen ligger. At man lar samfunnsoppdraget komme først. Det kan være redningen for journalistikken, tror han.

Uten penger

For noen nedturer har det vært. I februar 2002 kom det første skjelvet som rystet grunnen under Saltenposten. Da var plutselig avisen uten penger og eiere. En dag kom oppsigelsene ramlende fra eieren Nordlandsposten.

Det ville ikke Arild høre noe av.

- Jeg sprang ned i banken og møtte banksjefen. Og jeg snakket med Snorre Pedersen, som var leder av ei lokal næringslivsgruppe som ville kjøpe opp Saltenposten.

De strakk seg til 1,5 millioner. Men eieren ville ha 2,2. De ble enige om 1,8 millioner.

- Drev fusk

Nå i ettertid forteller Arild at disse pengene ikke fantes.

- Det var fusk, og det kom fram seinere som et underskudd. Vi tok rett og slett av kassabeholdninga og betalte ut Nordlandsposten.

- Jeg kunne havnet i fengsel, sier han tilsynelatende alvorlig, men det er et gutteaktig, nesten skøyeraktig glimt å spore i blikket.

Tok sjanser

- Like alvorlig var det at jeg måtte lyve for styret og de andre i avisen om at vi manglet datalisenser for 3-400.000 kroner. Om jeg hadde lagt den regninga på bordet, hadde det vært kroken på døra. Først to år senere turte jeg å legge dette fram.

Han vet at han tok flere store sjanser, men han var villig til å ta på seg dette ansvaret.

- Det skyldes en iver og en kjærlighet til det som var det viktigste. Saltenposten. Og den frie journalistikken.