To sider av samme sak, med litt mer fancy møterom?

Når vi ser tilbake på Folkeforbundet og FN, er det fristende å tro at vi har tatt et kvantesprang framover siden den uskyldige etterkrigstiden hvor Folkeforbundet forsøkte å hindre verdens stormakter fra å leke krigsherrer. Men om vi skal være ærlige: har vi egentlig? Når vi ser nærmere på hvordan FN opererer i dag, kan man spørre seg: Er FN bare Folkeforbundet i ny dress, eller er det faktisk en reell forskjell? Spoiler: det er kanskje mest dressen som er ny.

Folkeforbundet ble startet med en nydelig idé: få alle verdens nasjoner til å sette seg ned, drikke litt te, snakke om ting, og på magisk vis løse alle verdensproblemer. Dette var i utgangspunktet en vakker plan, men la oss være realistiske – verden har aldri fungert slik. Folkeforbundet fant fort ut at stormaktene ikke brydde seg stort om te-selskaper når de heller kunne marsjere inn i hverandres land og ta for seg. Og når Japan, Italia og Tyskland begynte å gjøre nettopp dette, oppdaget Folkeforbundet sitt største problem: de hadde ingen muskler. Det var som å være på en pub uten å ha med seg nok venner til å stoppe slåsskampen – mye prat, men lite handling.

Så da FN kom på banen i 1945, etter den lille "uflaksen" med en ny verdenskrig, var de fast bestemt på å gjøre ting annerledes. Denne gangen skulle de ha verktøyene klare! Sikkerhetsråd! Fredsbevarende styrker! Felles mål! Og ja, de fikk til og med et eget hovedkvarter midt i New York – snakk om oppgradering fra Genève. Men her er hvor satiren virkelig kicker inn: FN har ofte vist seg å være en litt mer sofistikert versjon av sin eldre søster. Ja, de har flere midler, men når stormaktene begynner å krangle, står de fortsatt der med henda i lomma og håper at en resolusjon vil løse alt.

Ta vetoretten i Sikkerhetsrådet, for eksempel. Denne geniale idéen sørger for at de fem faste medlemmene – USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike – kan stoppe enhver viktig beslutning de ikke liker. Så i stedet for å faktisk forhindre krig, har vi en klubb hvor stormaktene sitter og blokkerer hverandre, som barn som ikke vil dele lekene sine. Syria-konflikten? "Nei, takk," sier Russland. Konflikten i Palestina? "Uff, ubehagelig," sier USA. Og FN, den evige optimisten, må stå på sidelinjen og si: "Vi prøver igjen neste uke, folkens!"

Fredsbevarende styrker – også kjent som verdens mest høflige sikkerhetsvakter – blir sendt inn når situasjonen allerede er helt ute av kontroll. De er som brannmenn som ankommer et hus som allerede har brent ned, og står der for å sikre at asken ikke flytter på seg. Ja, det er verdifullt arbeid, men åpenbart ikke løsningen på de underliggende problemene.

Og så har vi det fantastiske, men ofte ineffektive systemet med FN-resolusjoner. Det er som å skrive sinte brev til noen som aldri åpner posten. "Vi fordømmer dette!" sier FN. Men stormaktene, som alltid, trekker på skuldrene og gjør akkurat som de vil. Det er litt som om foreldrene dine truet med å ta fra deg TV-tid om du ikke ryddet rommet, men de aldri fulgte opp. Etter hvert begynner man bare å ignorere truslene.

FN's generalforsamling er også en fest for seg selv. Det er som verdens største gruppeterapi der alle får lov til å snakke, men ingen egentlig gjør noe. Land fra hele verden møtes, holder flotte taler, nikker til hverandre, og så drar de hjem uten at noe har endret seg. Den samme konflikten de snakket om i fjor er fortsatt i gang i år – men hey, det er alltid mulighet for nye resolusjoner!

Så, til syvende og sist – hva er forskjellen mellom Folkeforbundet og FN? Vel, FN har bedre møterom, flere medlemsland, og litt mer PR-arbeid. Men når det kommer til stykket, er vi fortsatt i en verden der de som virkelig bestemmer, ignorerer reglene når de vil. FN prøver så godt de kan, men det er som å se på noen som forsøker å holde en katteløp-konkurranse: mye innsats, men ingen følger instruksene. Folkeforbundet feilet fordi det var naivt. FN er mer realistisk, men kanskje litt for optimistisk for sitt eget beste. Begge har én ting til felles: verden er fortsatt en krevende jobb, og ingen organisasjon kan fikse den så lenge de store gutta nekter å spille etter reglene.

Så ja, FN er kanskje Folkeforbundet på steroider – men i den store sammenhengen er det fortsatt de samme gamle problemene.

Ukas spaltist er født i 1962 i Bosnia og Hercegovina - tidligere Jugoslavia. Han jobbet som journalist og redaksjonssjef før han i 1992 ble ufrivillig krigskorrespondent. Han kom til Norge i mai 1993, og har inntil nylig jobbet som flyktningekoordinator i Sørfold kommune.