Foto: Eva S. Winther

Synspunkt

To år i annerledesland

Jeg tror vi vil oppleve mange utfordringer også i kjølvannet av korona.

Publisert Sist oppdatert

I dag, lørdag 12. mars, er det to år siden landet stengte ned første gang på grunn av koronapandemien. Den nye hverdagen omfattet bruk av munnbind, å holde én meters avstand, avlyste arrangementer og begrensninger på antall personer i butikker.

Jeg husker at det var en egen stemning den dagen. Alvoret tynget etter regjeringens pressekonferanse, og jeg husker at himmelen var mørkegrå og truende da vi kjørte til Valnesfjord samme kveld for å gjøre et ærend.

Landet hadde ikke opplevd liknende restriksjoner siden andre verdenskrig, og jeg følte på en stor usikkerhet. Kom vi til å bli smittet? Hvis ja, hvor syke kom vi til å bli? Hva med de jeg kjenner som har underliggende sykdommer?

I avisen ble vi sendt direkte på hjemmekontor, og spesielt de to første ukene var intense. Vi flommet over av informasjon på e-post og ellers - små og store nyheter som måtte ut til leserne snarest mulig.

Samtidig var jeg redd for ikke å jobbe nok. Nå var det ingen som beskyldte meg for å jobbe for lite på hjemmekontoret, men så gikk jeg jo inn for at det ikke skulle være noe grunn til det heller. Det ble langt færre pauser enn vanlig, og etter to uker var jeg utrolig sliten.

Jeg var usikker på om jeg kunne møte folk for å intervjue dem, så mye kontakt foregikk på telefon eller nett. I ettertid ser jeg at jeg godt kunne ha vært mer utegående - bokstavelig talt. Utendørs er det god plass og frisk luft, så å møte folk utendørs burde være ”innafor”.

12. mars for to år siden så jeg ikke for meg at vi kom til å ha restriksjoner så lenge som vi faktisk har hatt. Kanskje fram til sommeren, tenkte jeg da. Så feil kunne jeg ta.

Vi hadde bestilt tur til Italia i påsken 2020. Det er nesten litt sprøtt å tenke på siden det var et av landene som ble rammet først. Turen ble avbestilt, og påsken ble tilbrakt i hagen hjemme med pølsegrilling og snømannlaging.

I begynnelsen var det rart å se folk med munnbind på butikken. Etter hvert ble det rarere å se folk uten. Nå er det ikke så strengt lenger, men jeg ser en og annen person som bruker munnbind fremdeles.

Spritdispensere finner vi fremdeles på butikker og kjøpesentre, og det er kanskje ikke så dumt? Jeg synes også at folk bør fortsette å ha god håndhygiene, så slipper vi nok mye av den smitten som har vært tidligere.

Selv om vi nå befinner oss rundt korona-smittetoppen i Norge, er det ikke like stort fokus på pandemien som tidligere. Det skyldes nok delvis krigen i Ukraina, men også at de fleste som blir syke nå ikke blir så hardt rammet. Landet har dessuten åpnet opp igjen og ”meteren” er borte.

Det betyr ikke at vi kan slappe av. Jeg tror vi vil oppleve mange utfordringer også i kjølvannet av korona. Det gjelder blant annet psykisk helse, næringsliv og frivillig sektor.

Ensomhet og isolasjon har neppe bedret den psykiske helsen til de det gjelder. Flere kull med ungdom har hatt en begrenset ungdomstid, og ifølge Ung data-undersøkelsen 2021 har det vært krevende.

Flere bransjer har fått en knekk, og det er neppe alle som klarer å reise seg igjen på tross av koronatilskudd og kompensasjonsordninger.

Personer innenfor kulturlivet har også uttalt at de frykter at folk ikke kommer ut igjen for å benytte seg av de tilbudene og arrangementene som nå endelig kan gjennomføres.

Det er også et spørsmål hvordan manglende aktivitet innenfor lag og foreninger slår ut når det gjelder dugnadsinnsats og frivillig arbeid.

Akkurat når det gjelder det sistnevnte, ser vi heldigvis et fantastisk engasjement innen hjelp og støtte til ukrainske flyktninger.

Powered by Labrador CMS