- Ting man tar for gitt

Årsaken var så enkel som at nesa mi var tett.

Og med tett, så mener jeg potte tett. Absolutt null luftgjennomstrømning. Et nokså ukjent fenomen for meg, etter å ha levd nesten isolert i to år under pandemien.

Jeg forsøkte å legge meg i ulike posisjoner for få trykket i nesa til å lette. Ingenting funket. Nesa var og ble tett. Til tross for både nesespray og ivrig pussing av nevnte snyteskaft.

Mens jeg lå der og holdte gubben våken med all min misnøye over den tette nesa, slo tanken meg; Jeg setter for lite pris på det når nesa mi er åpen.

Da jeg like etterpå famlet med hånda på nattbordet i mørket, for å få tak i papir til å snyte meg med, bestemte jeg meg for å innføre ett minutts stillhet hver eneste kveld nesa mi ikke er tett.

Som en slags hyllest til nesa mi når den fungerer som den skal.

Ikke helt etter boka, jeg vet det.

Ett minutts stillhet er jo beskrevet som en vanlig sørgeseremoni for å minnes én eller flere avdøde, ifølge Store norske leksikon. Likevel føltes det som en passende ordning for å utvise takknemlighet i denne situasjonen også.

Godt fornøyd med ideen min, sto jeg opp igjen for å forsøke å puste inn varm damp for å åpne kroppens ventilasjonssystem. Heller ikke dette lyktes jeg med.

Ei natt uten særlig mye søvn ga rom for litt refleksjon. Også utover verdien som ligger i å ha åpne nesebor. Noen timer tidligere hadde nemlig jeg og mannen min Christian kjørt et vennepar til flyplassen i Bodø. De to skulle fly hjem til Skottland etter ei hel uke på ferie hjemme hos oss.

I løpet av uka som Darryl og Oonagh var her, så fikk jeg se Indre Salten gjennom deres øyne.

Vi var på Saltfjellet for å gå på ski i solskinn, og vi tok turen innom klatreskogen på Storjord. Vi spiste nydelig mat på Orlando Bar & grill, Nordnes kro og Hongri. Vi besøkte foreldrene mine på vakre Vassbotnfjell og vi kjørte til Sulitjelma for å fortelle om gruvene og arbeiderbevegelsen.

Jeg innså noe motvillig at jeg faktisk har glemt hvor vakkert det er her i Indre Salten. Kanskje tar jeg alle tilbudene vi har, og all den vakre naturen vi har rett utenfor dørstokken for gitt? Sett gjennom deres øyne, gjør jeg antakelig det.

I alle år har Darryl, Oonagh, jeg, og senere også mannen min, hatt som tradisjon å minst besøke hverandre to ganger i året. I løpet av de siste to årene derimot, satte korona en effektiv kjepp i hjulene på alle våre planer. Det kom som julekvelden på kjerringa på oss alle fire at et så bittelite virus skulle få så stor innvirkning på hverdagen vår. Vi tok det helt klart for gitt at vi skulle kunne sette oss på et fly for å besøke hverandre.

Jeg er takknemlig for at verden nå har åpnet opp igjen, slik at vi igjen kan besøke venner. Både de som bor nært og de som befinner seg utenfor landets grenser.

Før jeg sovnet, rakk jeg å tenke at jeg nok også burde ha innført ett minutts stillhet hver eneste dag for å kjenne på takknemligheten for at jeg bor nettopp her i Indre Salten. Dette lille hjørnet i verden der det er så vakkert.

Jeg tenker at slik verden fortoner seg akkurat nå, så er heller ikke dette noe vi kan ta for gitt.

God helg til dere alle sammen! Ps. Gode kjerringråd mot tett nese mottas med stor takk.