- Timeout

«Nja…. At jeg kanskje må ta det litt roligere?»

Så tar han på seg en slags blanding av strenge-brillene og omsorgsbrillene. «Arnt, hvis du skal kunne ta vare på folk, vise omsorg og hjelpe folk, så må du ta vare på deg selv først. Du skal ikke på jobb på en måned. I første omgang.»

Det er en ganske blandet følelse å sitte der akkurat da. Jeg vet jo at han har rett. Men jeg vet jo hvor mye som skulle vært gjort på jobb. Jeg elsker jobben min og trives med så å si alt den bærer med seg. Jeg har jo lyst til å være på jobb. Og hva kommer de til å si? Hvem skal gjøre alt det jeg skulle gjort? De tankene varer et lite øyeblikk før fornuften heldigvis kobler seg på og sier. «Du vet at han har rett».

Så – da ble det en måned uten jobb. Oppfordringen fra legen var også «Prøv å få gått en tur eller to hver dag.» I ettertid har jeg skjønt at det er jo rett og slett bare å se på det som en gave. «Den neste måneden skal du ta vare på deg selv og du skal gå tur.» Så fikk jeg i tillegg servert det været vi hadde i september. Jeg fikk gått turer og jeg fikk tatt masse bilder og lagt ut på Facebook og Instagram (så kunne jeg fremstå så sprek og vellykket som man skal). Frisk luft, natur og fysisk aktivitet. Det hjelper i grunnen ganske mye for det meste.

Etter en måned med turer, skrytebilder og egenpleie var jeg tilbake på jobb. Jeg rakk akkurat å bli friskmeldt tidsnok til høstferien. Det passet ganske bra. Tur til Stockholm med familien bidro bare til enda mer gåing, mere frisk luft (i den grad lufta i Stockholm sentrum er «frisk» sammenlignet med lufta i Finneidlia), masse inntrykk (jeg har vært på ABBA-museum, jeg har holdt en slange og klappet en hai og jeg har fått en ball til å bevege seg bare ved hjelp av hjernen) og naturligvis flere skrytebilder.

Jeg ble også friskmeldt like før Verdensdagen for psykisk helse. Det var i grunnen et litt fint bilde for meg. For det er jo det dette handler om. Psykisk helse og om å få lov til å ta vare på seg selv. Tanken på hvor heldig jeg er som bor i Norge kommer ganske ofte. Et samfunn med en sykelønnsordning som gjør at vi kan ta vare på oss selv og vare lenge i jobben. Det må da være bra både for arbeidsgiver og arbeidstaker.

Ofte når man skal prøve å forstå konsekvensene av dårlig psykisk helse, så er det fint å bytte ut det psykiske med noe konkret fysisk.

Hvis jeg for eksempel hadde en betennelse i håndleddet. Ville jeg da sittet hos legen og tenkt «Hva vil de tenke om meg når jeg ikke kan snekre?». Hvis legen hadde sagt til meg «Arnt, den foten er brukket», ville jeg da tenkt «Hva kommer de til å tenke om meg hvis jeg ikke løper?». Jeg vet at det er sagt før, men jeg tenker at det bør sies igjen. Din psykiske helse er like viktig som din fysiske. Det har også like store konsekvenser for deg når den psykiske delen av helsen din er dårlig, som når den fysiske er det.

Nå var det – i overført betydning – ikke noe beinbrudd eller veldig alvorlig galt med min helse. Det var en slitasjeskade som måtte ha ro for å leges. Kunne jeg fortsatt som før? Helt sikkert. Konsekvensen av det hadde sannsynligvis vært at jeg hadde trengt et halvt år i stedet for en måned. Heldigvis traff jeg en lege som så meg og som skjønte hva jeg trengte.

Så vet jeg, både av erfaring og fra historier andre forteller, at ikke alle er like heldige. Ikke alle møter med helsevesenet er sånn. Det er ikke alltid sånn for andre og det er ikke alltid sånn for meg. Jeg har en gang møtt en lege som spurte hva jeg jobbet med og da jeg svarte at jeg var prest, var responsen hans «Ja, da kan det umulig være stress i jobben». Etter endt konsultasjon den gangen var konklusjonen hans «Jeg vet ikke hva det er, du må spørre Gud». Jeg gikk til en ny lege…

Men dette skal ikke være den historien. Dette skal være historien om et helsevesen som fungerer og en lege som så og skjønte. Dette skal være en aldri så liten hyllest til det systemet som lar meg få lov til å hente meg inn når jeg trenger det, slik at jeg kan komme tilbake i jobb og vare lenge.

Tema for årets markering av verdensdagen for psykisk helse var ensomhet og utenforskap. «Vi trenger hverandre. #Løftblikket».

Hver eneste dag trenger jeg andre. Da er det nærliggende å tro at det også er likeens andre veien. Hver eneste dag er det noen som trenger meg. Det er for så vidt lett å tenke, siden jeg er både pappa og mann. Men jeg tror at vi ville blitt overrasket over hvor mange som… om ikke «trenger» oss, så i alle fall setter stor pris på den lille forskjellen vi kan utgjøre i løpet av en dag. Jeg husker at jeg en gang møtte et menneske på en butikk, vi snakket litt sånn typisk «Hei, hvordan går det» og litt småprat. Og da hun gikk sa hun «Tusen takk for at du smilte til meg. Det var akkurat det jeg trengte i dag.» Jeg sto igjen som et lite spørsmålstegn, men samtidig full av takknemlighet for at jeg kunne utgjøre en så stor forskjell i et annet menneskes liv bare ved… nesten ingenting.

Og sånn er det faktisk. Det lille smilet, de to minuttene du tar deg tid til et annet menneske i forbifarten. Det betyr noe. Det betyr noe for dem, og det betyr noe for deg. Se og bli sett. Det finnes knapt noe mer grunnleggende behov hos mennesker.

Ta vare på hverandre. Løft blikket og se
hverandre.