The old ball and chain

De av Saltenpostens lesere som er utstyrt med overordentlig god hukommelse vil kanskje huske at jeg har skrevet både om min sønn og om min datter i denne spalten.

Så da er det ikke mer enn rett og rimelig at turen nå er kommet til min kone.

Eller «The old ball and chain» som hustruer ofte refereres til – spesielt da i amerikanske tv-serier. Her skal jeg for sikkerhets skyld legge inn en liten ordforklaring. «The old ball and chain» oversettes vel mest korrekt med «Den gamle kula og lenka», eller «fotlenka» som henspiller på den lenken fanger hadde rundt foten.

På den var det festet en tung jernkule som gjorde det umulig å komme seg noe sted, i alle fall ikke veldig fort.

På norsk har vi jo andre uttrykk. «Fruen», «Kjerringa» er blant de snillere. Men vi har mange andre godbiter å velge i når vi skal omtale vår bedre halvdel: «Overkommandoen», «Furia», «Sjefen», «Dragen» eller «Regjeringen».

Det finnes sikkert mange flere.

Og så er spørsmålet mitt og utgangspunktet mitt for dette lille tankespinnet: Hvorfor? Hvorfor skal det være sånn at vi skal omtale den vi er mest glad i med sånne uttrykk? Så er det litt viktig å si, sånn fordi jeg vet at det er sant, at jeg ikke sier at alle gjør det – og i hvert fall ikke hele tiden.

Men jeg vet at det skjer. Forresten - hvis kona mi spør om hvordan jeg vet om alle disse uttrykkene, så er det fordi jeg har lest om det et sted.

Så er det vel ofte sånn ekteskapet blir omtalt også. Om ikke ofte, så i alle fall ufortjent ofte. Jeg var 35 da jeg giftet meg, så en god del av mine venner var gift fra før. Deres reaksjon da de hørte at jeg skulle gifte meg var: Jah! Hvorfor skal du ha det bedre enn oss andre?

Kanskje henger «The old ball and chain» sammen med «Å bli smidd i Hymens lenker»? (For øvrig fra Hymenaios – den greske guden for ekteskap) men det får bli en diskusjon for «Eides språksjov».

Joda – mye av dette er tant og fjas, og hvis vi begynner å pirke i materien så stikker det ikke dypere enn et middels myggstikk. Ikke blir jeg nevneverdig krenket eller lei meg av det heller og jeg er ikke motstander av at vi skal få le og fleipe.

Men jeg er nå en fyr som liker å henge meg opp i og filosofere litt rundt språk og språkbruk.

De aller fleste gangene disse uttrykkene er i bruk, er når hun blir omtalt «oss gutta imellom». Det er ikke sånn at vi sitter og klager til hverandre, men av en eller annen grunn blir det lett sånn.

Koner blir omtalt med smil om munnen og med kjærlighet i hjertet, men ordene som kommer ut er ikke alltid like rosende.

Det er nærliggende å tenke at vi gutta (vi kaller oss forresten «gutta» til vi er langt inn i pensjonsalderen) har et eller annet behov for å legge en slags beskyttelse eller polstring på det vi egentlig føler når vi snakker sammen. Det er mer sosialt akseptert i en kameratgjeng å snakke om «overkommandoen» eller «furia» enn om «hun som jeg elsker» eller «det vakreste jeg vet».

For det er jo det hun egentlig er. Det er jo derfor jeg er gift med henne.

Men – når man sitter på hyttetur med gutta eller møtes for å se fotballkamp sammen – er det nå egentlig helt utenkelig å bruke de peneste ordene? Ville mine venner egentlig fått fullstendig sjokk hvis de fant ut at jeg egentlig var veldig glad i kona mi?

Kan det være at det ikke skjer fordi vi tror…

Jeg vet ikke helt hva vi tror en gang. For det er jo også sånn at de er mine venner fordi jeg setter pris på dem og stoler på dem. Så kanskje vi skulle prøve en gang – eller litt oftere.

«Nei – i morra passer ikke. Da skal jeg tilbringe tid sammen med hun jeg er mest glad i av alle. Vi skal gå en tur sammen og holde hverandre i hendene». Kom igjen, gutter. Dere vet jo at det er det som er sant – da kan vi jo like godt si det.

Ektefeller og ekteskap har av en eller annen grunn fått lov til å bli omtalt på denne måten. Morsomt? Joda det er det helt sikkert, men av og til kan det være befriende å bare si ting som de er. Så kan man jo si at «Det er jo bare ord».

Joda – men hvis det bare er ord, så kan det da umulig være så farlig å bruke de fine.

Så er det en tanke som har slått meg mens jeg har skrevet dette. Det kan jo veldig godt hende at damene har en del uttrykk som brukes om oss mannlige ektefeller.

Kanskje (når jeg tenker meg om er det nok mer «sannsynligvis» enn «kanskje») er det sånn at når de snakker sammen, så verserer det en del betegnelser på oss menn som ikke nødvendigvis ville stryke oss mest medhårs hvis vi fikk dem servert over frokostbordet.

Nuvel. Vi tåler det vel vi også.