Teknologi til nytte og besvær

Jeg har gått gjennom sykehjemskorridorer og kjent på den stramme lukta. Krympet meg over fortvilte rop. Hørt historier om liggesår. Om stresset hos de som jobber der. Som føler at de ikke har tid til å ta seg tid.

Ikke tid til å snakke, til å gi omsorg fra hjertet.

For det er ikke effektivt.

Nå er det heldigvis ikke situasjonen over alt. Men omsorg vil være mangelvare i årene som kommer. Rettere sagt, det vil kanskje ikke være mangel på selve omsorgen, men på antall hender som kan gi den.

Rett og slett fordi andelen eldre øker. Den er her nå, eldrebølgen som alle snakket om.

Men det er ikke bare situasjonen for de eldre og pleietrengende som må lide under effektivitetshøvelen. Den som kun tar hensyn til tallene.

Den viktige småpraten, roen rundt et måltid, følelsen av velvære, de små stundene av lykke. Det handler om verdighet. Men det er ikke alltid en helsearbeider får muligheten til å gi denne omsorgen. De får hjulpet med det aller nødvendigste.

Riktig dose medisin, stell og vask. Kanskje må de som er sengeliggende, snues litt på. Maten skal inn så raskt pasienten klarer å svelge.

Også de ansatte i helsesektoren, særlig hjelpe- og sykepleierne, får kjenne på knappheten. Vi har hørt utallige historier om hvordan de føler seg som maskiner. Hvordan det kjennes å være nødt til å forlate et hjelpeløst menneske.

Som er redd og kanskje bare trenger litt trøst og nærhet.

De får ofte bare mulighet til å hjelpe med det aller nødvendigste. Det som gjør at de overlever. Ikke noe mer. Det fratar mange av de ansatte motivasjonen og de ender med å føle meningsløshet. Dette er en av de største årsakene til at mange i helsesektoren ender med å langtidssykmelde seg.

Med andre ord har det en dobbelt negativ effekt.

Jeg frykter hvordan livet for de gamle og uføre skal bli, når det blir enda flere av dem og enda færre av de som kan hjelpe dem.

Det er en av årsakene til at den såkalte velferdsteknologien er på full fart inn for alvor.

Før jeg satte meg inn i temaet, så jeg for meg skrekkversjoner av roboter som mater, og som doserer ut medisiner. Om det blir nøyaktig slik en gang, vet jeg ikke.

Kanskje jeg en gang blir luftet av en robotstyrt rullestol. Jeg håper jo jeg slipper det, men sett fra den andre siden er det jo bedre enn å ikke få luft i det hele tatt.

Situasjonen tatt i betraktning; vi blir nok nødt til å se på velferdsteknologien som en tvingende nødvendighet.

Alle kommunene i Norge er i dag opptatt av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenesten. Enten er de i gang, planlegger å komme i gang eller har dårlig samvittighet for at de ikke har en oppstartsplan.

Kommunene må ha en plan for hvordan denne teknologien skal tas i bruk.

Felles for de fleste som har begynt å bruke teknologien, er at det skjer i liten skala, og at det er satt i gang en masse pilotprosjekter.

Noen eksempler er sensorer i sengematter og dørsensorer. Disse sender ut signaler om bevegelse, som nattevaktene får inn på mobiltelefonen.

Forskning i åtte av landets kommuner viser at teknologien øker tryggheten for brukere, ansatte og pårørende.

Kanskje må vi i mye større grad begynne å omfavne teknologien. Kanskje kan det frigjøre tid til å snakke og vise omsorg for de eldre.

Det er i hvert fall lov å håpe.