- Tårene triller på tastaturet

Denne spalta her er til både glede og fortvilelse for meg. I redaksjonen har vi hver vår tur til å skrive noen velvalgte ord. Det er gjennom disse ordene man kan få et innblikk i hva som bor i menneskene som skriver alle artiklene i avisa. Hva vi mener, hva vi tenker på eller er opptatte av.

Ordene lar seg lett skrive når man er i toppform. Da er det som om fingrene danser lett over tastaturet og danner setninger som både gir mening og fin flyt. Håpet er å engasjere, underholde og skape debatt.

Når man føler seg både hudløs og sårbar, slik som jeg gjør nå. Da er det en fortvilelse å se navnet sitt ved siden av arbeidsoppgaven «Synspunkt». Man stiller seg til huggs ved å ytre seg på denne måten. Det kjennes langt enklere å skrive artikler der egne synspunkt og meninger ikke kommer til syne.

Sannheten er at ordene mine sitter langt inne.

De sitter fast i en forknytt klump i halsen min, i hjertet mitt og i tårene som har rent nedover kinnene mine siden 1. januar.

Som journalist skal jeg være objektiv, og jeg skal holde en viss avstand til det jeg skriver om. Den avstanden ble brått veldig kort når tragedien i Sørfold skjedde.

Som et medmenneske i et lokalsamfunn, er det helt umulig å ikke kjenne på sorgen som har rammet så mange.

Det ville vært uærlig av meg å ikke innrømme at tankene mine og medfølelsen for de etterlatte har holdt meg våken mange netter.

Det er heller ikke til å legge skjul på at det kjennes vondt å være nyhetsformidler. Det er med en bismak jeg ikke har kjent på tidligere å se navnet mitt under bilder og i bylines.

Det er bare to år siden jeg mistet et kjært familiemedlem i en stygg bilulykke, og midt i sorgen og sjokket var det ekstra vondt å lese om ulykken i alle media.

De to hendelsene kan selvfølgelig ikke sammenliknes, men jeg kan bare forestille meg hvor vondt det er å lese om tragedien for de etterlatte.

Selv kan jeg takke pårørendekontakten min i politiet for at han snakket meg fra fortvilelsens rand. Han jobber ikke der lengre nå, men jeg er han evig takknemlig for at han var et godt medmenneske for meg i livets mørkeste time.

Jeg håper de etterlatte etter denne fryktelige tragedien er omgitt med like gode medmennesker, og at de mottar støtte og varm omsorg fra alle rundt dem.

Pressen har en viktig samfunnsrolle, også i saker som dette. Det så vi et hjerteskjærende eksempel på i forrige uke, da jeg skrev om Brian som ble utsatt for rykter og regelrett hets i sosiale media.

En så stor tragedie utløser et stort informasjonsbehov i samfunnet, og det er menneskelig å søke en forklaring på det uforståelige. Dessverre er det mange som spinner onde rykter, når de ikke vet fakta. Jeg håper saken om Brian er en stor oppvekker for de nedrige menneskene som gjør nettopp det.

Jeg håper så inderlig at de skammer seg.

Selv skal jeg fortsette i rollen min som nyhetsformidler av fakta. Kanskje får vi to streker under svaret, kanskje ikke. Det er for tidlig å si.

Politiet skal gjøre sin jobb. Og jeg må gjøre min.

Så får det heller være at tårene triller på tastaturet. Først og fremst er jeg tross alt et menneske med empati for de etterlatte og mange berørte av denne tragedien.

Og forhåpentligvis klarer jeg å formidle denne empatien og medmenneskeligheten blant de vonde faktaopplysningene på en verdig måte.