Takk for de første 18 åra

1. mars var det 18 år siden jeg fikk fast jobb i Saltenposten. Da hadde jeg allerede jobbet her fra tid til annen, både som frilanser, som student i praksis og på utlån fra Nordlandsposten som på den tiden eide Saltenposten.

I en bil på vei fra Bodø til Fauske, fikk jeg tilbud om jobben, og dermed var jeg i gang.

Tida går fort i godt selskap, som det heter, og det er nok en av grunnene til at jeg fortsatt er her.

År har kommet og gått, både gode og onde. Kolleger har også kommet og gått. Flere har jeg fortsatt god kontakt med.

Man tilbringer mye tid på arbeidsplassen i løpet av dagen, og gode kolleger betyr mye for trivselen. Folk jeg jobber og har jobbet sammen med, har blitt gode venner.

Å være journalist i en lokalavis er en variert jobb. Her jobber man ikke spesifikt med ett tema, som for eksempel krim eller helse, men vi må skrive om nesten alt.

Etter hvert lærer man litt om mye, og får en relativt god oversikt over hva som rører seg i lokalsamfunnet. Jobben gjør at man drar til steder som man ellers kanskje ikke ville ha dratt til, og man får besøke arbeidsplasser som de fleste andre aldri kommer til å være innom.

Jobben har brakt meg til bringebæråkre, fjelltopper, veiløse steder, bilulykker, branner, ut på oppdrettsanlegg, skoleforestillinger, byggeplasser og politiske møter.

Jeg har sprunget etter sauer, spist tradisjonsmat, vært på bygderevy, sunget sammen med pensjonister, vært på nattevaktsrunde med en vekter og drukket kaffe i bakeriet klokken fire på natta (det var ikke så lurt for en som hadde tenkt å sove etterpå).

Jeg har vært på alt fra store arbeidsplasser til små enkeltmannsforetak og har møtt mange spennende mennesker. Jeg liker å skrive om mennesker, og er like opptatt av de som bor i grisgrendte strøk som de som bor midt i sentrum.

Alle har sin egen unike historie, enten det er Thor på 90 år eller Adrian på 4 år. Den gode historien finnes overalt, og den vil jeg gjerne skrive.

En dag ute i felten der jeg kan kjøre rundt i vårt flotte område for å hente inn saker, det er blant de beste dagene på jobb.

Selvsagt er ikke alle dager like artige, spennende eller hyggelige. Noen dager går det trått, og man får ikke tak i de man vil snakke med. Skrivingen går sakte, man glemmer å ha bildebrikke eller batteri i kameraet, eller det er trøbbel med datamaskinen.

Det er heller ikke hyggelig når man må rykke ut til et ulykkessted og ikke vet hva som venter en, eller blir vekket midt på natta fordi det brenner et sted og man har vakt. Noen ganger havner man også midt i kryssilden mellom to parter som er uenige, og det er ikke spesielt gøy.

Jeg har blitt kjeftet opp på telefonen og fått eposter fra misfornøyde lesere. Det er sjelden det skjer, heldigvis. Selvsagt kan jeg gjøre feil jeg også, og har til og med blitt dømt i
Pressens Faglige Utvalg på grunn av feil i en artikkel for mange år siden. Sånt lærer man av.

Da jeg valgte å utdanne meg til journalist, var det fordi jeg liker å skrive. Det gjør jeg fortsatt.

Utfordringen etter så mange år er å tenke nytt og ikke kjøre seg fast i et gammelt spor. Heldigvis er Indre Salten et område der det skjer mye, så vi har alltid noe å skrive om.

Er det ikke et politisk møte, så er det en konsert eller en pressekonferanse. Mange kommer til oss med tips, men vi vil gjerne ha enda flere. Det vi ikke vet noe om, blir heller ikke omtalt.

Enn så lenge er jeg fortsatt på post - for Saltenposten, klar for nye menneskemøter og gode historier.

Takk til alle dere som har latt dere intervjue i løpet av disse 18 årene. Og til dere andre, husk at din historie også kan være verdt å fortelle.