- Takk for at du er med

Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet, sa John Lennon en gang i tiden.

Til tross for alt han har skrevet og utgitt av andre ting, tror jeg alltid denne enkle linja er den som treffer meg mest. For det er helt sant.

Man kan vente seg ihjel på alt som skal skje, bare for å glemme det man er i her og nå. Og i den farta tida går nå, er det nesten skummelt hvor raskt livet går oss forbi.

Uten å høres ut som en i overkant filosofisk gammel gubbe, så har jeg etter som årene har gått, blitt mer klar over at det ikke er mulig å gå igjennom alt dette uten andre.

Om det er én ting jeg kan si at livet har gitt meg etter hvert som årene har gått, så er det et annet perspektiv enn jeg hadde som yngre. Det var så mye mer som var selvsagt da. Ingenting var egentlig trist eller vanskelig. Det gikk av seg selv, uansett hvilke hindre og utfordringer man møtte.

Men som livet går, lærer man at det er noe som ikke varer evig. Det å skulle ta mer ansvar, å ta styringen i sitt eget liv, det kommer med en pris.

Joda, du kan være våken så lenge du vil, og spise den maten du selv ønsker. Men der disse tingene var noen andres problem da man var barn, hadde de plutselig fått konsekvenser.

Om man er våken hele natta, fungerer man ikke på jobb dagen etter. Spiser du bare junk, blir du overvektig.

Konsekvenser som før kanskje gikk fortere over. Nå er de mer vedvarende.
Det er en merkelig erkjennelse å komme fram til at de plagene og problemene man har ikke nødvendigvis går over av seg selv. For det har de alltid gjort før.

Alle vet at Helge er stor. Det har jeg vært veldig lenge. En periode var jeg mindre enn nå, og det var fantastisk. Men livet leves og jeg er blitt stor igjen.

Til tross for det, har jeg vært heldig. Jeg har til tross for overvekt ikke fått noen sykdommer. Ikke diabetes, ikke for høyt blodtrykk eller andre hjertesykdommer som gjerne kommer med det å være overvektig i en såpass tung variant som det jeg er.

Men jeg føler at klokka tikker.

Plutselig fikk jeg vondt i et kne, og det har bare ikke gitt seg etter et halvt år. Etter en infeksjon i foten, har jeg gått med hovne legger i tre år, uten å egentlig legge merke til det selv. Helt til i sommer, da det begynte å renne væske ut av dem, nesten helt umotivert.

Om du har sett meg i shorts eller joggebukse de siste månedene, er det fordi jeg har på bandasjer som komprimerer leggene og som har gjort det bra igjen.

I alle disse plagene, har jeg også forstått hver heldig jeg er som har så mange gode mennesker i livet mitt. Familien min, vennene, kollegaene, og ikke minst alle de flotte folkene som jobber i helsevesenet.

Jeg hadde ikke sett så lyst på dette om det ikke var for dere.

Nå skal jeg gjøre det jeg kan for å ta kontroll over situasjonen min igjen, før det er for sent. Det skylder jeg både meg selv om mange andre.

Jeg er så ufattelig glad i livet, det ville vært en enormt bortkastet mulighet til å leve det så lenge som mulig om jeg ikke gjorde noe for å bidra til det selv.

Det er bare et gitt antall runder vi får være med på den blåe steinen vi bor på, i den svarte evigheten.

Jeg er ikke redd for å si at det er en reise jeg er glad for at jeg slipper å ta alene.