- Svært viktig med tidsvitner som Walter

SALTDAL: Walter Johansen som var 14 år i 1945, opplevde krigsfangeleirene i Saltdal og det grusomme som skjedde i dem. Men også det positive i et vennskap med serbere som vokste fram midt i krigens gru.

Tidsvitnet

Mens vi vandrer over bygdetunet i Saltdal nærmer vi oss Blodveimuseet. Inne i lokalet henger et bilde av Walter Johansen som 15-åring. Ved siden av står serberen Cveja Jovanovic.

De to ble venner i 1943. Et vennskap som varte også etter krigen, til Cveja sin død for få år siden.

85-åringen Walter Johansen er et av få tidsvitnene som fortsatt kan fortelle historien fra krigsdagene i 1940 til 1945. Historier som det er svært viktig blir tatt vare på.

Første møtet

- Jeg husker svært godt første møtet med Cveja i 1943. Jeg hadde vært på butikken 1000 med min far, vi var på vei hjem. I sandtaket ved Hemmoen sto han og vinket på meg. Han lastet grus på en lastebil. Vi hadde klare advarsler om å snakke med fangene, forteller Walter.

Likevel gikk han opp i grustaket.

Overraskelsen

- Jeg snakket tysk til ham, en tysk jeg hadde lært av fangevokterne. D et var slik for oss unger på den tiden. Han svarte på norsk og sa til meg: Hvorfor snakker du tysk når jeg snakker norsk.

Cveja var da 23 år gammel, opprinnelig lærer. Han hadde lært seg norsk da han fant ei ordbok «Norsk - Tysk» bak et toalett. Den oppvakte serberen ville ha skrivepapir og ei historiebok om Norge.

En serber som hadde kommet til Norge og først havnet i Karasjok. Senere ble han flyttet til Osen i Trønderlag. Deretter gikk turen til Korgen og senere Pothusleieren.

Farlig

- Advarslene var mange fra de voksne. Likevel valgte jeg å sørge for at min nye venn Cveja skulle få både skrivepapir og historieboka som jeg hadde fått av min lærer. Jeg lå langs veien og ventet, fangevokterne gikk bakerst. Dermed kunne jeg hoppe opp, levere boka og skrivepapirene til Cveja. Men jeg hørte på tysk «den fordømte guttungen» før jeg kom meg ned i grøfta igjen.

Walter forteller om en kommunikasjon mellom de to, der Cveja ga ham signal. Var det en streng vokter skulle han holde seg borte, var det en snill vokter, kunne de utveksle brev.

Mange brev

Den tiden Cveja var i leiren på Røkland gikk de til grustaket på Hemmoen for å arbeide. Det var under veis til og fra arbeidet at Walter kunne utveksle brev. Noe av det første han ga var ei skjorte og strømper som Cveja ville ha fordi han var så dårlig kledd.

- Jeg fortalte dette til mamma som ga meg ei skjorte og et par gode sokker som jeg overleverte.

Rømte

Walter hadde flere venner blant krigsfangene, blant dem Blagoje Marinkovic som rømte fra Pothusleiren og kom seg over til Sverige.

- Han fikk hjelp å krysse Saltdalselva av Wilfred Rånes. Andre hjelpere var Kristian Berntsen og siste del av turen fra Evenesdal over til Sverige ble han fulgt av Bjarne Ingvaldsen, forteller Walter.

Marinkovic rømte med en annen serber som ble svært så dårlig underveis. De siste kilometerne måtte han bæres.

Flyttet

Den siste tiden av krigen ble Cveja flyttet fra Røkland til leieren oppe på Saltfjellet. Da fredsvåren kom ble Walter hentet av en norsk løytnant fra Kompani Linge opp til leieren på Saltfjellet.

- Der ble jeg hedret som helt og båret på gullstol av serbere. De hadde laget en full uniform som serberne hadde, med lue og sko, som jeg fikk.

Walter var der i mange dager. Hans vennskap med serberne holdt seg også etter krigen. Han har hatt en rekke besøk og fått mange gjenbesøk opp gjennom årene.