Stikk nesen i andres affærer

Jeg vil at barna mine skal lære forskjell på rett og galt, at de skal bry seg og ta vare på hverandre, og at de må ta ansvar hvis de ser at noe ikke er som det skal være.

Skal vi overleve som et sivilisert samfunn, er folk nødt til å bry seg. Vi er nødt til å noen ganger ta den ubehagelige samtalen, eller til å varsle om urett. Vi må også tørre å si fra, og å be om hjelp når noe blir for vanskelig.

Så er det selvsagt en balansegang. Hvis en skal ta all urett inn over seg og i tillegg gjøre noe med det, vil en ikke få tid til stort annet. Rollen som varsler kan være tung, og noen ganger medføre kommentarer som tyster eller sladrehank. Etikk er i så måte situasjonsbetinget, hvor man fortløpende må vurdere innsats mot konsekvens.

Vi som jobber som journalister får ofte tips om ting som er ugreit. Tipsene gjelder gjerne innbyggere som tar seg friheter som går ut over andre innbyggere. Det kan være noen som dropper byråkratiet og bygger for nært naboens grense uten å søke. Det kan være miljøkriminalitet hvor noen har dumpet store mengder avfall på feil sted. Det kan være tips om forskjellsbehandling, rasisme, vold, inhabilitet og maktmisbruk. Eller om korrupsjon, hvor oppdragsgiver og oppdragsutfører er i nær relasjon. Det er langt fra alle tips vi har mulighet til å skrive om, og det er også mange tips som vi av ulike årsaker forkaster.

Tradisjonelt sett har nordmenn vært vant til å «passe sine egne saker», og dette er et uttrykk som fortsatt eksisterer i beste velgående. Uttrykket er nok ment for å stoppe videre diskusjoner uten videre spørsmål. Mange er så redde for å ta feil, eller for å blande seg, at de heller lukker øynene i stedet for å ta tak i ting.

Vet vi at naboen har et alkoholproblem og barn lider under det, så må vi tørre å si fra. Har vi en kompis som fyllekjører hjem fra byen, eller en venninne som stadig kommer med blåmerker og blåveis, så er vi pokka nødt til å ta affære. Noe annet er bare ikke holdbart. Tør du ikke si fra til rette instans sjøl, så si fra til noen som tør.

I mange tilfeller tror jeg det ikke nødvendigvis handler om at man virkelig ikke bryr seg, men snarere heller at man kan være i en situasjon hvor man ikke har energi til å bry seg. Jeg tenker ofte det selv, at dette har jeg ikke ork til å ta tak i. Men, dersom man selv ikke har energi til å involvere seg direkte så kan man kanskje kaste ballen videre til noen som har det.

I disse dager pågår en rettssak om omsorgssvikt hvor offeret, som i dag er voksen, saksøker Fauske kommune nettopp fordi noen burde ha grepet inn. Kvinnen er i dag ufør og mener dette kunne vært unngått dersom barnevernet hadde gjort jobben sin skikkelig.

Det er ikke første gang et offer saksøker Fauske kommune for ikke å ha gjort nok, og kommunens barnevern har også tidligere blitt kritisert av tingretten for å ha sviktet.

De omfattende overgrepene i Tysfjord fikk foregå over lang tid, selv om mange visste. Da saken nådde media eksploderte den, og hele 151 overgrepssaker resulterte til slutt i ti tiltaler.

I Tysfjord benektet mange å ha sett noe som helst, og dette er også tilfelle i mange andre overgrepssaker.

Historien viser også tilfeller av det motsatte; altså at noen har blitt tiltalt for overgrep de ikke har begått.

Bjugn-saken fra 1992 er vel den mest kjente av disse, hvor omfattende etterforskning mot barn i en barnehage resulterte i at syv personer ble tiltalt. I tiden mot rettssaken ble tiltalene frafalt en etter en, og kun en av de tiltalte endte dermed opp med rettssak, hvor vedkommede til slutt ble frifunnet på alle punkter.

Barnevernet gjør en uhyre viktig jobb når det gjelder å gripe inn tidlig nok ved mistanke om at noe er galt. Samtidig er det også viktig i saker som omhandler omsorgsrett, at maktmisbruk ikke skal forekomme. Er man sikker på at overgrep eller omsorgssvikt foreligger burde tiltak iverksettes umiddelbart, er man i tvil må man gjøre en mer grundig jobb før avgjørelse tas.