Stian lærer seg minst én ny ting hvert år

Stian sine foreldre har alltid oppfordret og lagt til rette for at han og broren Ørjan skulle utforske verden og utfordre seg selv.

- Vi har også blitt oppdratt som JA- mennesker. Denne komboen har gjort at vi i oppveksten har prøvd mye forskjellig, og at vi begge (på hver vår måte) har lært oss mye rart.

I 2003 bestemte Stian seg for at han hvert år skulle lære meg noe nytt, eller gjøre noe jeg aldri før hadde gjort.

- Jeg ville utfordre meg selv. Aller først tenkte jeg: - Kanskje gi fotball en sjans? Jeg dro til en kompis for å se en Tottenham-kamp. Men jeg skjønte allerede før pausen at det ikke var min nye lidenskap, ler Stian, men kaller det et ærlig forsøk.

Så ble han utfordret av Kristine, som han nå er gift med, og Heidi Vollan til å ri på hest. Heidi skulle hjelpe til. Tilfeldigvis var det slik at hans daværende kolleger på Erikstad skole syntes dette hørtes morsomt ut og på en sosial tur ble det selvsagt ridning.

- Kjempeubehagelig. Hesten bestemte, ikke jeg. Det ble heller ikke noe mer av, sier han.

En av tingene som virkelig klaffet kom i 2015. Det var å kjøre slalåm. - Det har gitt masse glede etterpå. Jeg hadde aldri stått på ski før jeg gikk av gondolen i de østerrikske alper. Du kan si det var et bra sted å starte,
sier Stian, og legger til at alpint nå er én av
familiens vinteraktiviteter.

- Siden da har vi holdt det vedlike i Sulis, Holtanlia og Jäckvik. Han har også prøvd seg på pepakura, en japansk teknikk der man bretter 3D-figurer av kartong.
- Mindfulness for nerder, flirer Stian.
- Da ristet Kristine på hodet. Hun er ganske støttende ellers. Jeg informerer henne om årets fokus hvert år, fortsetter han.

Noen ting gjør han for gøy, mens andre har praktisk betydning, som det å mure. - Det er kjekt å kunne litt av hvert. Jeg har et prosjekt ved grillen i hagen som ble ganske så bra, sier han fornøyd.

Andre ferdigheter førte blant annet til at han fikk ny jobb i 2010, i FIRST Scandinavia, der han fortsatt jobber. Da var det dataferdighetene som var nøkkelen, og gjennom nettopp den jobben har han fått gjøre noe annet gøy, nemlig å fly et fly!

- Vi hadde Newton Aviation Camp, og da kom Forsvaret sine opplæringsfly til Bodø. Ungdom på campen fikk opp-
leve ulike ting som har med luftfart å gjøre, blant annet å fly selv. Det blir litt som med en kjøreskolebil, at noen har kontrollen sånn i tilfelle, sier Stian videre. Mot slutten av dagen fikk han selv muligheten.
- Sinnsykt morsomt. Jeg fikk oppleve både positiv og negativ G-kraft. Den ene var veldig artig og den andre var veldig ubehagelig, men i sum var det en utrolig morsom opplevelse.

Den ekstremt filminterresserte Stian ville ikke nøye seg med å se på andre sine filmer. Han ville lage sin egen, så i 2008 gikk han og Anders Alterskjær i gang. I 2010 var det innspilling og under Tromsø internasjonale filmfestival i 2012 var det premiere på ”Om hundre år er alltid glemt”.

På filmsiden må vi også ta med at da han skjønte at digitaliseringen av kinoen ble en realitet, begynte klokka å tikke.
- Jeg ville lære meg det faget før det forsvant. Tre film i framviserne, spleise filmrulle og slikt. Daværende kinosjef Jan Helge Johansen var positiv og hjalp til med opplæringen. Jeg fikk låne opplæringspermer og være med de ansatte ved kinoen på jobb, sier Stian, som altså har vært med på å kjøre film på ”gammelmåten” i Fauske kino.

Noen år har han ikke fokusert på ferdigheter, men å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Som å ri på hest, fly selv, brevandring eller å hoppe i paraglider. I år er det en kombinasjon. Det ene er å bli flinkere til å si nei. Der mener Kristine (noe spøkefullt) at han allerede har feilet ved å si ja til denne reportasjen...

- Det andre er å danse swing. Jeg ser at hun liker det, og har syntes det har vært synd at vi ikke kunne gjøre det sammen. Nå skal det endres, sier han, og har gitt henne jobben som instruktør.

På spørsmål om hvorfor han gjør dette svarer han at i tillegg til at det er gøy, så har hjernen godt av å bli utfordret.
- Jeg snakket med en kjenning gjennom jobb som hadde hatt hjerneslag, og han hadde fått instruks av en spesialist om å gjøre hverdagslige ting på en nye måte. Det kan være å pusse tenner med motsatt hånd enn man vanligvis gjør, gå feil vei opp eller ned en trapp. Hver gang man gjør nye ting dannes det nye kontakter i hjernen, sier Stian.

- Siden jeg selv velger hva jeg skal gjøre, så er det jo lystbetont. Og det gir stolthet! Det er godt for selvbildet å lykkes. For eksempel så skjønte jeg på den tredje turen på slalåmski at man i motsetning til snowboard er det om å gjøre å være framme i skoene, ikke på hælen. Da belønnes du med en god dose endorfiner, forteller han videre.

De siste årene har han vært sentral
i Blåfrostfestivalen i Saltdal. - Da jeg så Sivert Høyem på ”Betongen”, bestemte jeg meg for at dette måtte jeg bli en del av, og i 2014 kom jeg inn i det gode selskap. Det var for kult til å ikke være en del av og jeg var med til og med 2020-utgaven, sier Stian.

Når vi oppsummerer prosjektene og påfunnene, så er det som nevnt noe som er blitt en del av både hans og familiens hverdag, som for eksempel jobben hans og det å stå på ski sammen. Andre ting ble prøvd og for-
kastet, uten at Stian angrer.

- Du blir jo kjent med deg selv både når du finner ting du liker og misliker. Det er viktigere for meg å danse swing enn å se fotball, konkluderer Stian.