Startet opp som en organisasjon for å trene opp soldater

Her kan du lese Knut Saksenviks betraktninger om idrettslaget og dets betydning gjennom alle de 120 årene det har eksistert.

Rognan Idrettslag jubilerer. Det har gått 120 år siden stiftelsen. Et idrettslag i endring og utvikling. Ved starten var de fleste aktive vernepliktige unge menn. 100 år senere var
unge håndballjenter den suverent største gruppen.

Denne artikkelen har bydd på utfordringer å skrive. Mesteparten av lagets arkiv har gått tapt under to branner og gjennom krigsårene. Mye av innholdet kommer fra muntlige og skriftlige beretninger. I den grad det har vært mulig, er opplysningene kontrollert gjennom lesning av Nordlandsposten og Nordlands Framtid på mikrofilm.

Rognan Idrettslag eller Saltdalen Idrettslag som var det opprinnelige navnet, ble stiftet en vårdag i 1899. Initiativtakeren var Mons Høyhilder som var en av lederne i den nyopprettede militærleiren på Rognan. Med seg på laget hadde han trolig kaptein Johan Monsen som var en ivrig og dyktig skiløper.

Det er vel ingen tilfeldighet at det var militærpersoner som tok initiativet til stiftelse av idrettslag i Saltdal og mange andre steder i landet omkring århundreskiftet. Unionsspørsmålet var sentralt, og Sverige raslet med sablene for å bevare unionen. Verg ditt land, stod det på skipremiene omkring 1900. Mange av idrettsøvelsene hadde et militært preg i perioden 1900-1905. Som eksempel startet langrennene ved Fløybakken. Løypa gikk sørover langs fjellfoten og videre opp til Skar og derfra til Ingeborgvannet hvor det stod en
meldepost. Etter at løperne hadde oppgitt nummer og navn, kunne de fortsette og selv bestemme løypa tilbake til Fløybakken.

Utstyret hos de fleste bestod av vidjebindinger og kommager som fottøy. Fra Seteren og ned til Fløybakken var det bratt og ulendt. Derfor var det en utfordring å komme seg helskinnet i mål. Plogbremsing var en umulighet. Skulle farten minskes, måtte løperne vri hælen ut av skia for å bremse.

Et annet eksempel er terrengløp på ettermiddagen 17. mai med start ved trappa til Spørck-kafeen. Datoen var neppe tilfeldig. Her var det trolig et ønske om å nøre opp under nasjonalfølelsen. I løpene var det trolig lagt inn militære disipliner som skyting og avstandsbedømmelse.

1905-1920. Ski. I denne perioden endret aktiviteten i laget seg. Unionsspørsmålet var avklart, og idretten kunne normaliseres. Det første hopprennet i Lille-Fløybakken ble avholdt i 1905. Men en stor del av skiaktiviteten ble lagt til Skar. En av årsakene var at ungdomsskolen på Rognan arrangerte en årlig utflukt dit på vårparten. Det ble arrangert skikonkurranser, og gjennon flere år ble Skar samlingstedet for ungdommer fra Beiarn, Misvær og Saltdal. I hoppbakken, Bjøinnbakken, ble det hoppet omkring 40 meter, like langt som i Holmenkollen.

1905- 1920 Sommeridretter. Den første fotballaktiviteten i Saltdal fant trolig sted i militærleiren på Skansen. Min bestefar avtjente verneplikten i året 1900. Han fortalte at rekruttene ble beordret til fotballsparking i ordets rette betydning. Få eller ingen hadde hatt noen befatning med fotball, og skotøyet var militære marsjstøvler, eller «storsko» på Saltdalsdialekt. Bestefar var uheldig å sparke ned en rekrutt med det til følge at vedkommede ble tjenesteudugelig et par ukers tid. Men de ble ikke uvenner av den grunn. Den skadeskutte rekrutt laget seg en spaserstokk og kunne gå tur med Rognans unge damer mens de andre gikk lange utmarsjer.

Den første idrettsbanen i følge min kilde Arne Eriksen, Rognan var «Olaf Halssletta» der hvor Rognan Camping ligger. Her ble det i perioden 1910-20 arrangert fotballkamper og friidrettsstevner.

Navneendring i 1917. Den økende aktiviteten i bygda gjorde at Saltdalen Idrettslag ble en tungrodd organisasjon. Året før hadde IL «Heimsyn» blitt stiftet. Som en kuriositet kan nevnes at ungdom på Drageid ikke fikk plass på laget på Rognan. Lederen hadde mange sønner som deltok i fotball. På folkemunne ble laget på Rognan kalt «Høyhilderlaget».

Det nye navnet ble Rognan Idrettslag. Men det er interessant å merke seg at ved større arrangement ble Saltdalen Idrettslag brukt. Et eksempel et landsrennet i Pothusbakken i 1921.

!920-1930. Ny idrettsbane, skibakke og landsrenn. Høyhilder fikk avløsning i 1922 av planteskolebestyrer C.D. Kohmann. Noe av det første han fikk gjort var innkjøp av areal til idrettsbane. Deretter fikk hvert medlem ansvar for å planere ca. 20 kvadratmeter. Når grovarbeidet var utført, ble det spilt åpningskamp mot Il. Heimhug.

I 1924 fikk laget i stand en leieavtale av Fløybakken, og bakken ble utbygd. Neste år ble det arrangert to åpningsrenn med lange skihopp. Harald Willumsen fra Rognan klarte 58 m, mens Oskar Testad fra Sulis fikk en meter lenger. De lange hoppene ble lagt merke til og behørig omtalt i Oslo-avisene. Saltdal ble kalt Norges Chamonix.

Men noen hovedstadsaviser anbefalte å sette en stopper for så lange skihopp, det er livsfarlig. De lange hoppene ble lenge omtalt som verdensrekord, men det viste seg ikke å stemme. I 1921, som nevnt, fikk idrettslaget tildelt et landsrenn. Det ble søkt Stortinget om kongepokal. Representantene som fikk saken, måtte kjøpe en kartbok fordi de ikke visste hvor Saltdalen lå. Penger ble bevilget, muligens fordi bygda hadde dyktige skiløpere.

Landsrennet som gikk på Drageid og på Pothus, ble behørig omtalt i Bodøavisene. MS "Folden" fraktet flere hundre Bodø-væringer til Rognan. Her ventet det hundretall hester til transport oppover bygda. Prisen var kr.5,- og den omfattet kaffe og kaker på Furebottens kafe. Hopprennet i Pothusbakken samlet mellom 1500 og 2000 tilskuere. Kongepokalen ble vunnet av Karl Johansen fra Sulis.

1930-1940: Populære Fløybakkrenn, lange spydkast, «verdens hardes fotballoppvarming» og fenomenet arbeideridrett.
Det årlige Fløybakkrennet samlet mange tilskuere: Løpere som Kåre Albinussen, Julius Skogmo og Bernt Østerkløft samlet mange tilskuere. Bakken som var en av landets største, gjorde at et stort antall Bodøværinger tok lokalbåten til Rognan for å se lange skihopp.
Rognan var også kjent for kafemiljøet. På folkemunnet het det at det lønner seg å reise til Rognan for søndagskaffen, og når det i tillegg er Fløybakkrenn, da er det topp.

På 1930-tallet var det et aktivt friidrettsmiljø i bygda, og det var mange flinke spydkastere. Min kilde Magnus Lieng som var Nord-Norsk mester, fortalte at banene i bygda ofte ble for korte slik at spydet havnet i skogen. En gang var kastet så langt at det trolig var norsk rekord, men det kunne selvsagt ikke godkjennes.
Fotballaktiviteten var stor i bygda. Det var hele seks lag. Min kilde Helmer Edvardsen fra Rognan, fortalte at spillerne brukte sykkel til kamper eller gikk .
Utenbygds leide de båtskyss. Edvardsen viste meg et arr i bakhodet. Vi skulle skalle en ball. Motstanderen formelig bet seg fast i bakhodet mitt. I ettertid var jeg glad motstanderen hadde gebiss.
Idrettslaget fikk på slutten av 1930-tallet tildelt nødsarbeidspenger som gikk til utbedring av banen.

Det at fotballinteressen var stor viser følgende historie. En spiller var i gang med murerarbeid en lørdag morgen i Misvær. Da kom det telefon fra en bekymret fotballoppmann på Rognan. Skader og sykdom gjorde at Rognan ikke kunne stille fullt lag. Spilleren fikk beskjed om umiddelbart å ta beina fatt for å rekke kampen. Strekningen er nærmere 30 km. Spilleren fortalte at for å spare tid tok han av seg støvlene og vadet over eidet mellom store og lille Jarbruvann. Hjemme fikk han en halv times hvil på trappa før kampen.

Han mente for øvrig at han ikke var den mest slitne spilleren etter kampen.
Et fenomen i mellomkrigstidas idrettsliv var arbeideridretten. Arbeiderne dannet sitt eget idrettsforbund. Enkelt sagt skyldtes splittelsen konflikter mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. På Rognan ble arbeideridrettslaget «Dalen» stiftet trolig i 1927. Laget hadde egen skibakke i Vik og en egen fotballbane omtrent to tre hundre meter vest for Rognan Stadion. Den nye idrettsbevegelsen hadde noen andre verdier. Samhold, helse og vennskap var viktigere enn prestasjoner.
I Saltdal var ikke konfliktene så veldig store. To brødre kunne delta i hvert sitt lag uten å bli uvenner. Verre var det i Bodø. Nordlandsposten anklaget arbeideridretten for å trene opp en vepnet revolusjonshær.
Etter krigen ble arbeideridretten lagt ned.

1940-1945. Idrettsstreik.
I krigsårene ble det meste av idrettsaktivitet lagt ned. De aktive nektet å underkaste seg nazi-regelverket og gikk til streik. Men i det skjulte ble det arrangert skirenn og fotballkamper. Selv om det var forsamlingsforbud, var det unntak som for eksempel røde kors og sangkor. Foreningene kunne være skalkeskjul for aktivitetersom ble holdt utenfor allfarveg. Vi vet med sikkerhet at det ble arrangert skirenn ved Birger Hoffs hytte ved Knøvelåsvann.

1945-1950. Ny giv.
Idretten kom smått om senn i gang etter krigen. Høsten 1948 ble FK. Saltdalskameratene stiftet. Dette medførte at fotballgruppa i Rognan IL. ble nedlagt våren 1949.
I 1949 ble det arrangert jubileumsrenn i Fløybakken. På skifesten kom det gratulasjonshilsener fra Norges Skiforbund. Det ble også utnevnt æredsmedlemmer. En av dem var Petter Andreassen (Boa).
I langrennet ble løypa som hadde «verdens hardeste motbakke», benyttet. Starten var i Rognan sentrum, videre opp Setervegen, en stigning som varte i ca 15 minutter, videre til Risheim, ned i Vik og langs vegen tilbake til Rognan.

En lokalkjent løper fra Rognan, fortalte følgende. Det var regn i lavlandet, og jeg gikk derfor opp til løypas høyeste punkt ca. 350 meter tidlig om morgenen. Der var det tørr nysnø. Jeg smurte med tørrvoks, mens de andre la under klister. Alt gikk utmerket helt til Setervegen, her gikk samtlige løpere fra meg. Jeg tok skiene av meg og bar dem helt opp på Seteren. Her tok jeg skiene på og hadde utmerket glid. Ved Risheim, løypas høyeste punkt stod samtlige løpere og skrapte vekk is under skiene. Jeg vant løpet. Historien ble fortalt under et møte i Saltdal Historielag. Det var trolig siste gangen at løypa ble brukt.

I 1956 gikk Rognan IL sammen med Sportsklubben. «Wings» om å arrangere Nord-Norsk mesterskap på ski. Det ble et vellykket arrangement. Kongepokalen ble vunnet av Gudmund Rian, Byåsen IL.
Neste år gikk NM på ski av stabelen på Mo i Rana. Rognan IL fikk i stand et mandagsrenn for endelig å kunne få topp løperne til Fløybakken. Løperne kom, men arrangementet ble en skuffelse. Løperne virket trøtte, det hadde jo vært premieutdeling kvelden før.

1950-tallet.
I dette ti-året endret idretten seg radikalt. Nye regler gjorde at barn og ungdom kunne konkurere i aldersbestemte klasser.Derfor ble det nødvendig å utbedre idrettsbanen. Det hadde laget ikke økonomiske midler til. Derfor ble Rognan Stadion gitt i gave til Saltdal Kommune mot løfte om å fullføre planene om et sentralbaneanlegg.

Årene kan med rette kalles guttehoppingens tiår. Hoppski var kommet i sportsbutikkene, og de unge gikk på skolen annen hver dag. Der var rikelig med tid til aktivitet. I Rognanområdet var det et utall av skibakker: Klippebakken, Kjellbakken, Stabbursbakken og Lille-Fløybakken. Det årlige rennet i sistnevnte bakke ble en idrettsfest for de unge med deltakelse fra hele Saltdal, Sulis, Fauske, Valnesfjord og Bodø.

1950-2000.
Denne tidsperioden var preget av allsidighet. Jentene kom med i skøyter, friidrett og håndball. Laget hadde i forskjellige tidsperioder aktivitet i følgende særgrupper: Orientering, svømming, friidrett, skøyter, ski, turn og tilrettelagt idrett for funksjonshemmede.Boksing ble foreslått av noe ungdommer ca 1960 som ny særgruppe, men avslått av årsmøtet. Det var mange årsaker til denne allsidigheten. Skolene var begynt å arrangere skoleidrettsstevner. Aktivitetene var sesongbetont, og mange deltok i flere idretter. En helseundersøkelse hadde vist at byungdommen var i bedre fysisk form enn ungdom på landsbygda. Noen påpekte at skolebarnskjøringen skapte passivitet. Idrett kunne være med på å fremme folkehelse.

Århundreskiftet: Store endringer.
I det nye århundret er aktivitetsbildet radikalt endret. Av de opprinnelige sju undergruppene er det bare aktivitet i ski, turn og håndball. Men det er positivt at det legges tilrette for utøvere med spesielle behov, og ekstra gledelig er det at de helt unge har fått interesse for turn. Årsakene til denne forandringen er selvsagt idrettshallene. Håndball og fotball er langt på veg blitt helårsidretter. Det negative er at utviklingen hemmer allsidighet. Erfaringer fra ulike idretter er utvilsomt nyttig for de unge å ha med seg når de reiser ut av bygda for utdanning. Fysisk aktivitet i en eller annen form vil trolig bli en nødvendighet for folkehelsa, og det må den enkelte ta ansvaret for.

Rognan Idrettslag en dyktig stevnearrangør
Gjennom lagets 120-årige historie har laget arrangert en rekke store stevner med ski, skøyter fridrett, turn, og håndballspillerne har gitt publikum gledestunder i plasthallen og i Saltdalshallen. Dette er noen få eksempler på større vellykkede arrangement: Nord-norske mesterskap på skøyter, nasjonale mesterskap på ski for ungdom og voksne,svømmestevner og turnarrangement. På 1960-tallet, under skøyteeventyret, kom verdenseliten på besøk.
Folk gikk mann av huse for endelig å kunne se de store heltene som besøkte Rognan og
Bodø. Det var før fjernsynet, og for første gang kunne publikum se norske og nederlandske toppidrettsutøvere i virkeligheten. Et skår i gleden var at det gikk rykter om at løperne forlangte urimelige pengesummer for å vise seg frem. Saken ble tatt opp av en journalist i
Nordlands Framtid, og det førte til oppvask i skøyteforbundet.

Prestasjoner:
Utøvere fra Rognan har gjennom årene utført respektable prestasjoner, men å rangere dem føles uriktig. Det har vært premier i nasjonale mesterskap på skøyter av begge kjønn, nordnorske mesterskap i friidrett, deltakelse i VM på ski, premier i den tysk/østerrikske hoppuka, deltakere i håndballens øverste divisjon og en utøver har prøvd landslagsdrakten.