Spiss-sleden var det hurtigste kjøretøyet

Hvordan jeg vet det? Det var jeg som lagret den der.

Historien om spiss-sleden i Misvær er historien om en slede som ble innkjøpt av post-
åpner, Kornelius Johansen i 1924. Den ble brukt til å hente post når lokalbåten la til ved iskanten ved Espenes/Kvarv vinterstid. Den ble også brukt til å kjøre kona Inger til kirke. På stassleden skulle storfolk kjennes, må vite.

Spiss-sleden i sommerfjøset i Misvær kom inn i mitt liv i 1972, og den berget det. Det hadde seg slik at jeg året før ble utsatt for en alvorlig bilulykke i Misvær sentrum. Jeg ble påkørt av bil, og ble påført en hodeskade som lammet venstre siden av krppen

Familien flyttet året etter fra Misvær til Kvikstad. Der kom jeg i kontakt med naboen Leif Jensen, som trengte en hest. Via veterinær, Johs Etterlid i Saltdal, ble det skaffet tilveie en militærhest fra Hjalmar Vesterli, og jeg og Hjalmar kjørte fjordingen med ”bekkvogn” fra Vesterli til Kvikstad.

Med hest på nabogården, som jeg kunne ri og kjøre når jeg ville, ble det til at jeg sluttet i 10. klasse på ungdomsskolen, og viet hele min tid til samvær med fjordingen Sigurd. Takket være ride- og kjøreturer med hesten fikk jeg opptrening som førte til at jeg førligheten tilbake.

Det ble ride- og kjøreturer til kompis Bjørnar Einvold på Ljønes, og kjappe galopp-turer til butikken på Sand, der jeg kjøpte en pakke Gul Egberts. Noen dager handlet det om å ri om kapp med reisdyr på kvikstadjordene

Det ble mange turer med spiss-sleden den vinteren mens jeg langsomt kom til bedre helse etter ulykken. Den lengste turen gikk fra Kvikstad til Espenes og tilbake til Kvikstad på samme dag. 46 kilometer i slede med pels over bena.

Senere på våren foretok jeg en tredagers ekspedisjon med høyvogn fra Kvikstad til Espenes og tilbake. Leif Jensen hadde gått tom for tørrhøy på vårparten, men Thorbjørn Dancke i Espenes hadde.

Lasset varte ikke lenge til kyr og kviger på bås, men for en opplevelse kjøreturene var. Lyder av dyr og fugler om våren. Lette snefnugg mot guttekinn i Hammarlia vinterstid.

Det var alltid en stopp på Oldereid der hesten fikk en times hvile, mens jeg av Arthur fikk brødskive med brunost og kaffe. Så var det å sele på igjen og begi seg videre.

Så, også med eventyret med spiss-sleden. Familien flyttet tilbake til Misvær og jeg skulle på folkehøgskole. Min onkel Kjell kjørte spiss-sleden med traktor til sommerfjøset. Der har den stått og ”sovet” til nå.

Om denne kulturhistoriske antikviteten blir pusset opp igjen, vet jeg ikke. Men, det er å håpe? For ordens skyld kan jeg nevne at jeg ikke er tilhenger av at journalister skriver seg selv inn i historien.

En fortelling om spiss-sleden i Misvær hadde derimot vært umulig uten en bit av historien om meg selv.

Denne artikkelen skulle egentlig handlet om posttrafikk i gamle dager. Om postbud som var utstyrt med pistol av fare for å bli ranet, og om postbudet som gikk på ski over Nupen til Støvset med post. Den artikkelen må vente.

Professor, Audun Dybdahl skriver om spisslede at navnet brukes på flere typer lette sleder med plass til bare én person i fatingen. En spisslede ble trukket av én hest. På de eldste sledene kunne en person stå på bakenden av meiene og holde seg fast i to håndtak som var festet i seteryggen.

Den typen som ble utviklet omkring midten av 1800-tallet, ble utstyrt med et lite kuske-sete (kalt hundsvott) bak hovedsetet, og en gripebøyle montert på dette setet.

Spiss-sleden er kjent som smalslede, stasslede, styrslede, dameslede og travslede.Spiss-sledene endret seg en god del fra 1600-tallet til 1900-tallet i tråd med skiftende stilretninger.

Dessuten fikk man sleder med spesielle funksjoner, man hadde for eksempel dame-sleder og travsleder.

Sleden har vært i bruk i mange hundre år. Professor Audun Dybdahk skriver at ”Olaus Magnus har i sin bok om de nordiske folkene fra midten av 1500-tallet illustrasjoner som viser sleder i bruk.

- Sledene var lange og smale med oppsvungne meier i forkant. Empiresleden var det raskeste kjøretøyet man hadde vinterstid. Av den grunn ble en variant brukt til travkjøring. Travsledene måtte være så lette som mulig; fatingen ble derfor minimal. Den som kjørte hesten, måtte sitte overskrevs med føttene på meiene. For at hesten ikke skulle tråkke på dragene i svingene, ble det nå innført skjæker etter amerikansk modell med høyt buede drag, skriver professor, Audun Dybdahl.