Spenning til siste slutt

Vi var så heldige å bli invitert i et bryllup i Italia i juli i år. Flybilletter ble bestilt, og vi gledet oss stort til turen.

Etter hvert blåste det opp til streik blant SAS-pilotene, og la meg ha én ting helt klart før jeg fortsetter: Jeg støtter streiken deres, og synes ikke synd i verken oss eller andre som ble ”ofre” for den. Det skulle bare mangle om ikke SAS fikk orden på sakene.

Det var fortsatt noen uker igjen til vi skulle reise, og jeg så for meg at streiken var over i god tid før det.

Så fikk den første av oss som skulle reise kansellert sitt fly. Det ble kjøpt nye billetter, og vi andre ventet i spenning. Det pågikk jo forhandlinger, så dette gikk sikkert bra.

Dagene gikk, og jeg begynte å se på alternative måter å reise til Italia på. Hos andre flyselskaper ble billettene stadig dyrere, og plutselig var de utsolgt. Å komme seg til Oslo begynte å nærme seg rådyrt, om ikke umulig.

Skulle vi ta tog fra Fauske til Gardermoen og fly derfra? Kom vi oss til Firenze eller Pisa, dit vi egentlig skulle, eller måtte vi velge en annen flyplass i Italia? Jeg ville vente i det lengste med å bestille, i tilfelle streiken ble avblåst. Samtidig risikerte jeg at alt ble utsolgt. En stund vurderte jeg seriøst å kjøre til Evenes, overnatte i bilen og så ta morraflyet sørover.

I tolvte time var streiken over, og vi pustet lettet ut. Det kunne riktignok ta noen dager før alt var tilbake i normal drift, men om billettene våre sto det at ”Denne flyavgang forventes gjennomført som planlagt”.
Stressnivået sank med flere hakk...

...for så å ta seg opp igjen neste dag da beskjeden kom om at flyet fra Oslo til Pisa var kansellert. Javel, så måtte vi bestille ny tur fra Norge til Italia. Det ble gjort, med et annet selskap.

Dagen før avreise kom det melding om at vi kunne sjekke inn digitalt på flyet fra Bodø til Oslo. Det gjorde vi, for så å få en ny melding bare noen timer senere: Du har blitt booket om til følgende avgang...

Nå var ikke bare reisen fra Oslo til Pisa kansellert. De hadde ”dyttet” oss ut av flyet fra Bodø til Oslo og flyttet oss til en annen dato - nemlig samme dag som bryllupet skulle være. De kunne selvsagt ikke vite at vi hadde bestilt nytt fly fra Oslo, men hadde vi reist da, ville vi gått glipp av hele bryllupet.

Jeg visste seriøst ikke om jeg skulle le eller gråte der jeg satt i bilen og snakket i telefonen med samboeren min som allerede var på plass i Italia. Her måtte det rett og slett bestilles enda flere nye billetter, koste hva det koste ville.

Heldigvis var ikke det flyet vi egentlig skulle ta fra Bodø kansellert, men det var flere ganger dyrere enn da vi opprinnelig bestilte. For sikkerhets skyld valgte vi en tidligere avgang via Trondheim.

Det var med spenning vi sjekket inn på flyet neste dag. Var det for godt til å være sant, at vi skulle komme oss til Italia? Her skulle ikke noe glede tas på forskudd. Det kunne jo oppstå forsinkelser, for eksempel i Trondheim.

Heldigvis gikk alt på skinner, og samme kveld gikk vi ut av flyet i Venezia. Vi kunne tatt en ”high five”, men var enige om å vente til vi var kommet helt fram til stedet vi skulle bo. Reisen var nemlig langt fra over.

I og med at vi landet på en annen flyplass enn det vi egentlig skulle, og at en reise med tog til turmålet vårt ville innebære overnatting, ble vi hentet med bil. Én av oss måtte plukkes opp i Milano, og vi to andre i Venezia. Sjåførene våre måtte kjøre like langt som om de skulle kjørt Oslo-Trondheim tur/retur.

Etter over et halvt døgn på reise var vi omsider vel framme på bestemmelsesstedet. Om hjemveien for de som skulle fly gikk knirkefritt? Det er en annen historie...