Soussjefen som har tillit til universet

Inn kjøkkendøra på Fauske hotell kommer en høy og slank mann ikledd forkle. Det lange håret er møysommelig bundet opp i en topp midt på hodet.

Stillferdig og smilende beveger han seg elegant mellom skjærebrett og varme kasseroller. Et uventet mildt vesen å møte på et kjøkken. Spesielt når de to første jeg ser for meg når jeg tenker på kjøkkensjefer er karakterer som Eyvind Hellstrøm og Gordon Ramsay.

Han er i ferd med å avslutte frokostserveringen, og rydder kjøkkenbenken slik at det skal være klart for lunsj. Når han er ferdig, går vi ut av kjøkkenet og inn i restauranten.

Godt plassert i hver vår myke stol begynner han å fortelle om reisen som førte han hit.

Mannen bærer navnet Ziad, og han vokste opp sammen med far, mor og sin ett år yngre lillebror Hossam i Syria. Han forteller om en nært knyttet og kjærlig familie.

Hans far er godt kjent som en dyktig kunstner, og moren jobber som gymlærer. To engasjerte foreldre hvis eneste ønske var å skape et godt liv for sine to sønner.

Ziad var flink til det meste allerede som liten gutt. Han fikk toppkarakterer på skolen og utmerket seg også med både svømming og kunstmaling. Hvordan livet skulle bli, sto åpent for den unge gutten. Han hadde alle muligheter.

Allerede før krigen følte familien seg fastlåst i Syria. Hele familien ønsket å se mer av verden. De ønsket å oppleve andre kulturer og dele kunsten som faren lagde, med hele verden.

- Gjennom kunst deler man sjel og kjærlighet med andre, forklarer Ziad.

Foreldrene ønsket mer for sine to sønner enn Syria kunne tilby dem. Ziad og lillebroren Hossam søkte derfor studievisum i Russland. Når visumet var innvilget, pakket brødrene sine få eiendeler og reiste fra det

For å tjene til oppholdet fikk Ziad jobb på en klubb i Russland. Der ble hans oppgave å lage og servere pizza og sushi til gjestene.

lille stedet de hadde vokst opp på. Langt bort fra alt som var kjent og kjært. Heldigvis hadde de i det minste hverandre.

- Det som er litt morsomt, er at før jeg fikk den jobben, så kunne jeg knapt lage eggerøre. Både mamma og pappa var så flinke til å lage mat, så jeg følte aldri et behov for å lære meg å lage mat mens jeg bodde hjemme, sier han og rister på hodet mens han ler.

På det tidspunktet hadde åpenbart ikke Ziad noen formening om at det ville bli nettopp matlaging som skulle bli levebrødet hans. Det skulle nemlig ikke skje før noen år etter.

Både Ziad og lillebroren kjente etter hvert på at det ble vanskelig å leve i Russland. De bestemte seg for å legge kursen mot Norge. Der ble brødrene plassert på asylmottak i nesten to år.

At det var ei tøff tid, er det lett å lese i øynene til Ziad.

- Det var som om noen slo på en pauseknapp for livet når vi bodde på mottaket, det var skikkelig tøft. Det var da jeg begynte å meditere for å håndtere hverdagen.

Etter en tid på mottaket ble Ziad sendt på Raddison Blu i Bodø på et norskkurs. Lite visste han da, at han et halvt år senere skulle få jobb på det samme hotellet som frokostsjef. En stund senere fikk han også sommerjobb på Kjerringøy Ysteri, og det var der han oppdaget at han kunne uttrykke sine kunstneriske gener gjennom matlagingen.

Da sommeren var over dro han tilbake til Raddison Blu, men ble etter kort tid permittert, som så mange andre i reiselivsbransjen ble.
- Det var tungt at livet på en måte ble satt på pause igjen, men da foreslo kjæresten min at jeg skulle søke meg inn på Sund folkehøyskole på den nye «Street food» linja deres.

Han fikk et fint og lærerikt opphold på folkehøyskolen, men den hektiske livsstilen som fulgte med, passet ikke helt overens med hvordan Ziad ønsker å leve.

- Jeg liker å leve i pakt med naturen, bruke fritiden til å meditere og filosofere. Dette og matlaging er noe av det som gir livet mening og glede for meg, og som bidrar til at jeg klarer å leve her og nå.

Nå er han nylig blitt ansatt som soussjef for Fauske hotell, og tilbakemeldingene på maten han lager er overveldende gode.

- Ziad er et kupp for oss. Han er så dedikert og kreativ. Han legger sjela si i maten han lager og vi får utrolig mange gode tilbakemeldinger fra fornøyde gjester, forteller hotell-
direktør Trine Nøvik ivrig mens hun med stø hånd plasserer to rykende varme kopper kaffe på bordet mellom oss.

Ziad tar ydmykt imot rosen, og uttrykker at han legger kjærlighet og omtanke i hvert eneste måltid han lager.

- Jeg forestiller meg alltid at jeg lager måltidet til meg selv, uansett om jeg lager mat til hundre personer. Hver eneste rett skal se innbydende ut og den skal smake godt.

Status er han dog ikke opptatt av, til tross for at han er ansatt i en ganske vel ansett stilling ved hotellet.

- Jeg hadde så gode karakterer da jeg gikk på skolen at jeg kunne blitt lege eller ingeniør. Men mine foreldre lærte meg at status ikke betyr noe. Det som betyr noe, er hvordan du er som medmenneske, og at du har et liv som du er fornøyd med. Vi lurer oss selv hvis vi tror at vi alltid må ha mer eller oppnå mer, når vi egentlig burde være takknemlig for det vii faktisk har.

Han forteller at han savner for-
eldrene som ennå bor i Syria, men er takknemlig for at hans bror er her sammen med han. Bekymringer bruker han ikke tiden sin på. Det er her og nå han vil leve.

- Fortid og fremtid er ingenting man kan styre. Jeg stoler på at universet tar vare på foreldrene mine. Akkurat nå har de det bra og vi snakker på telefonen ofte.

Han har ikke sett foreldrene siden i 2018. Da møttes familien i Sudan.

- Det var et herlig øyeblikk. Vi kan dessverre ikke reise tilbake til Syria. Men å få se dem igjen gjorde godt i hjertet for oss alle, avslutter han før noen roper på han.

Vi må runde av samtalen, da pliktene på kjøkkenet kaller. Sultne hotellgjester kan vente et nydelig måltid laget med ei kjærlig hånd.