- Slutt å be om unnskyldning for at du er flink til noe

Det er lett å glemme hvor heldige vi er, vi som får lov til å kalle oss nordmenn. I vår egen lille beskyttede boble, stort sett isolert fra all djevelskapen som mange andre mennesker må kjempe mot hver eneste dag.

Jeg skal ikke bruke det mot noen, men faktum er at mange som har det fælt her til lands, har det egentlig ikke så verst på en global målestokk.

Men til tross for det er det ikke verre enn at jeg selv av og til lurer på hvordan jeg skal løse noen av de flokene man kommer over i hverdagen. Når for eksempel en del på girkassen på bilen takker for seg, og regninga kommer like sør for seks sifre på bunnlinja. Da må det litt kreativitet til for å komme i mål.

Det er ikke så mange som kan ta sånt på strak arm, og om du kan det, må du for guds skyld ikke vise det.

Den berømte janteloven lever i beste velgående. Og det er jeg dritt lei av, for å si det rett ut.

Fra nå av vil jeg forsvare alle de som har lykkes, og som lar seg selv få lov til å kjenne på akkurat det. Jeg kan tenke meg så mange av dem, som nærmest skal gå rundt med dårlig samvittighet for at de har vært enten flinke eller heldige. Eller begge deler.

Det blir faktisk for dumt. Hvis vi ikke kan glede oss over at andre har det bra, så er vi simple medmennesker, enkelt og greit.

Jeg har en bekjent, en som kanskje er mest hardtarbeidende av alle jeg vet om. Når de fleste av oss sover, tenker han jobb og hvordan lage de beste løsningene han kan for sine kunder.

Når vi kjører hjem fra hytta eller kinoen en sen søndagskveld, er det som regel bare ett kontorlokale som har lys i vinduene.

Der sitter han og jobber. Investerer sin egen tid i sin egen bedrift. At han skulle få lov til å hente fruktene av det ned til sin egen tilværelse, er selvsagt.

Derfor ble jeg veldig glad da han hadde kjøpt seg en bil som jeg bare hadde kunne drømme om i min hverdag. Jeg tenkte at det var så utrolig fortjent, for det antallet arbeidstimer som lå bak den, tør jeg nesten ikke tenke på.

Men da han nærmest ba meg om unnskyldning for at han hadde kjøpt den da jeg gratulerte han, fikk jeg et stikk i hjerterota. Er det virkelig blitt sånn? Kan vi ikke unne andre at deres drømmer og gleder går i oppfyllelse?

Jeg sa det til han da, og har sagt det mange ganger siden, glem den følelsen av at du skylder noen en unnskyldning for at du har klart å komme deg i situasjonen som gjør det mulig å realisere drømmene dine.

At øyeblikk som først og fremst skal frambringe stolthet, også bringer skam, er bare trist.

Men sånn er det, det er nesten ikke blitt lov å anerkjenne at man kan noe som helst lenger. Det er et samfunn jeg er ufattelig lei av.

Det kan ikke være sånn at ingen skal skille seg ut, og derfor skal alle legge seg på det laveste nivået for å bevare alle såre følelser om at ”jeg klarer ikke det de kan, og det skal ingen minne meg på”.

Alt av det som er stort gjennom vår historie er gjort av de som var ekstra flinke og som strakk seg ekstra langt.

De som valgte å bruke tid, innsats og sitt eget liv på å lykkes. Om motivet var å berike seg selv eller å føre samfunnet framover, har ingenting å si. Resultatet er jo det samme.

Det skal vi hylle, og glede oss over. For oss alle.