Slår et slag for en avglemt kroppsdel

En dag jeg satt og så på TV, kom programmet om pinlige sykdommer rullende over skjermen. Der var det en ung blondine som hadde en relativt uventet komplikasjon i tilværelsen.

Hun var redd for sine egne føtter, og det bar de preg av, for å si det mildt.

Det var ikke pent å se på i det hele tatt, og alle regnbuens farger prydet opp der negler, vorter og generell råte breiet seg i all sin prakt. Men der mange ble dårlige, ble jeg mest bare fascinert.

Jeg har flere venner som nærmest renner over i brekninger om bare temaet føtter kommer opp i en samtale.

Hvis man i tillegg tar fram et bart eksemplar av sorten og slenger den på bordet, da kan jeg garantere at vedkommende tar sine i bruk og løper avgårde i høyeste hastighet.

Jeg har aldri hatt det problemet selv. Noe av det beste som finnes er å kunne få en skikkelig fotmassasje, og det er hyggelig å kunne gi en også.

Men veien derfra til å skulle kunne levere en profesjonell behandling hos Dine Føtter, det er rent en del vann i den elven, for å si det sånn.

Likevel er jeg optimist mens jeg går inn døra et par minutter sent ute.

- Hei, nå gleder vi oss veldig til du skal komme deg i gang!

Sjefen sjøl, Aina Lund, er ikledd sitt velkjente smil i det jeg henger opp jakken og pakker ut kamera og notatblokk.

Jeg kan vel trygt si at jeg er både spent og smågleder med litt jeg også. Inn fra behandlingsrommet kommer Ingunn Joelsen og sier jeg må følge etter. Nå skal jeg til pers, bokstavelig talt.

Men det hele starter ikke helt som jeg hadde regnet med. Den første beskjeden er at jeg skal hoppe opp i stolen selv.

- Nå skal du få en behandling selv, så vet du litt bedre hva som venter, sier hun mens jeg får beina ned i et varmt fotbad. Et par minutter senere er Ingunn i full gang med både klipping og filing av negler og annet dødt materiale der nede.

Med trygge og raske bevegelser gjør hun rent og filer både tær og resten av foten. Det er ikke uten en viss skepsis at jeg ser på skalpellen hun har tatt fram, men skal hard hud på hælen bort, er det den absolutt beste medisinen.

Etter en runde med krem og olje, er beina ferdige for min del. I det jeg treffer gulvet, er det rett og slett en helt ny verden.

Det er som jeg går på nyfønede kattunger. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor godt det er.

Aina kikker inn og spør om jeg er klar for min første oppgave. Jeg kan ikke annet enn å nikke, men det stivner litt i nakken etter hvert som hun beskriver hva jeg skal ut for.

- Du må huske på at vi har taushetsplikt her, men vi har en kunde som sliter med veldig mye på beina som har sagt seg villig til å slippe deg til. Der er det mye å bryne seg på, sier hun alvorlig.

Akkurat så alvorlig at dette umulig kan være sant.

Lettelsen da Lena Grydeland dukker opp i døra og sier hun er klar for å bli behandlet av en førstereisgutt på fotterapi, er stor. Jeg tørker nervøs svette fra bakhodet, og ber henne overta plassen i behandlingsstolen.

Akkurat som da jeg selv fikk tatt en solid service på mine føtter, starter jeg opp med et fotbad på Lena sine.

Så er det bare å sette i gang med en tang som hadde passet bra i en torturistfilm, og la det stå til.

Jeg hører ingen smertehyl ovenfra, og det virker som jeg er passe flink. Ingunn passer på at det ikke ryker noen neglebånd i iveren, og etter litt er alle tottelottene ferdig kuttet.

Da er det fram med det som i beste fall kan omtales som en Dremel. Med et roterende slipehode på 15.000 omdreininger, er det bare å skride til verket.

Jeg sliper og pusser både negler og fotblad som det ikke fantes en morgendag. Men det er faktisk utrolig gøy, jeg storkoser meg.

Og det som overrasker meg mest av alt, er at jeg kanskje skulle ønske det sto litt verre til med føttene til Lena. Det var jo liksom ikke noe hard hud å virkelig bryne seg på her. Jeg tror kanskje jeg kunne gjort dette på heltid.

- Vet du, det tror jeg også, sier Aina.

- Du har godt håndlag, dette er faktisk veldig bra, slår hun fast.

Jeg er faktisk ganske stolt av meg selv i det jeg smører inn både tær og fotblad med olje og kremer.

Men stakkars Lena Grydeland må igjennom en langt mer smertefull opplevelse på neste stasjon. Der er det voksing av legger som står på planen.

Den varme voksen smøres ut over leggene, og jeg klemmer stripsene ned i den. Sier noen vel valgte ord for å distrahere litt, og rykker til som om det var storlaksen som slåss i andre enden.

Lenas ansikt viser tegn på stor takknemlighet, selv om munnen sier at dette svei noe helt inni hampen.

Dette gikk så bra at jeg ennå sliter litt med å skjønne hvorfor hun takket nei til en runde på bikinilinja. Jeg er overbevist om at det ville gått som voks i varm gryte.

Siste jobb for dagen, er å legge et fint lag med neglelakk på Lena. Her må jeg imidlertid innrømme at jeg er på veldig tynn is. Jeg sliter med å male vegger, og dette er ikke bare bare.

Hånda skjelver lett mens jeg prøver å fordele lakken utover, men det går rett vest. Det klumper seg og blir bare ikke fint i det hele og store. Men det får være, jeg kan leve med å ikke være verdens beste neglelakker.

Jeg har ofte tenkt at jeg kunne passet til andre jobber, men det å være fotterapeut, tror jeg faktisk jeg kunne blitt flink til.

Jeg er glad i føtter og det burde du også være. Og er du ikke det, ta dem med til Aina og hennes kolleger, så får kroppens kanskje mest undervurderte en sårt tiltrengt runde med kjærlighet.